Norwegen · Mythologie · Volksglauben

Geschichten aus der Trollwelt

Spannende Erzählungen — wie ein Tourguide sie auf der Reise durch Norwegen erzählt.

Uralte Mächte

Was passierte wirklich, wenn das Kind nicht mehr dasselbe war?

Ein norwegischer Bauer des 12. Jahrhunderts wacht morgens auf und bemerkt: sein Kind ist anders. Anderes Temperament, anderes Aussehen, schläft nicht mehr durch. Er zweifelt nicht eine Sekunde — ihm ist klar, was geschehen ist.

Der Troll hat das echte Kind gestohlen und ein eigenes zurückgelassen. Ein sogenannter Wechselbalg. Diese Überzeugung war in Norwegen bis weit ins 19. Jahrhundert so fest verankert, dass sie in offiziellen Gemeindeprotokollen auftaucht. Unerklärliche Todesfälle, plötzliche Krankheiten, veränderte Persönlichkeiten bei Kindern — für alles gab es eine Erklärung: die Trolle.

Was wir heute als Entwicklungsauffälligkeiten, frühkindliche Epilepsie oder Autismus kennen, kannte das Mittelalter nicht. Was es kannte, waren die Trolle. Und die Logik war bestechend: Das wirkliche Kind ist woanders, es lebt noch — man muss es nur zurückholen.

„Der Glaube an den Wechselbalg war keine Dummheit. Er war der einzige Erklärungsrahmen, den man hatte."
Perfekt als Einstieg, wenn man einen Felsblock oder eine ungewöhnliche Formation in der Landschaft sieht — hier kann man auf die versteinerungsgeschichte eingehen.

Warum Norwegen so viele merkwürdige Felsen hat

Sie kennen das: Man fährt durch Norwegen, sieht eine bizarre Felsformation und denkt — das sieht aus wie ein Gesicht, wie ein Riese, wie etwas Lebendes. Das ist kein Zufall.

In der norwegischen Volksüberlieferung gibt es für solche Felsen eine ganz klare Erklärung: Das waren Trolle. Trolle, die zu lange draußen blieben. Trolle, die den Sonnenaufgang verschliefen. Sobald das erste Sonnenlicht sie trifft — Versteinerung. Manchmal mit lautem Knall, manchmal still.

Deshalb tragen so viele markante Erhebungen in Norwegen den Namen Troll: die Trolltunga bei Odda — eine zehn Meter lange Felszunge, die wie eine herausgestreckte Zunge aussieht. Der Trollstigen, die Trollleiter. Der Trollheimen, die Heimat der Trolle. Das sind keine romantischen Touristen-Namen, die irgendein Marketingmensch erfunden hat. Das sind jahrhundertealte Volksnamen.

Für die Reise: Die Trolltunga ist einer der meistfotografierten Aussichtspunkte Norwegens — 10 km langer Fußmarsch, 1.100 Meter Höhenunterschied. Wer dort steht, steht buchstäblich auf einem versteinerten Troll.

Der König, der Jagd auf Trolle machte — und zum Heiligen wurde

Stellen Sie sich vor: Ein König reitet durch sein Reich. Nicht auf der Suche nach Feinden, nicht nach Steuern. Er sucht Trolle. Und er findet sie.

König Olav II. Haraldsson, später bekannt als Olav der Heilige, regierte Norwegen von 1015 bis 1028. Er christianisierte das Land — mit Feuer und Überzeugung. Und in seiner Mythologie war die Aufgabe klar: Die alten Mächte mussten weichen. Die Trolle, die Naturgeister, die heidnischen Kräfte.

Die Sagen berichten, wie Olav Trolle beim Kirchenbau einsetzte — und sie dann durch eine Falle vernichtete. Das berühmteste Beispiel: Der Bau des Nidarosdoms in Trondheim. Ein Troll, kräftig genug um die schwere Turmspitze zu setzen, die Olav nicht stemmen konnte, wurde engagiert. Als die Arbeit getan war, rief Olav ihm beim Namen — der Troll, seiner Macht beraubt, stürzte vom Dach. Sein Kopf wurde zum Stein neben der Kirchenmauer.

Das ist nicht nur eine Geschichte. In der Kirche von Dingtuna in Schweden existiert noch heute ein Wandgemälde aus dem 15. Jahrhundert mit dem Titel: „Olav der Heilige verwandelt Trolle zu Stein."

„Olav machte aus heidnischen Naturgeistern das Material für christliche Fundamente — wörtlich und im übertragenen Sinne."
Ideal als Erzählung in oder bei einer Stabkirche, oder beim Anblick des Nidarosdoms in Trondheim.
Das Bild des Trolls

Der Mann in der Armut — der ein ganzes Volk das Sehen lehrte

Vor Kittelsen hatte jeder seinen eigenen Troll im Kopf. Danach hatten alle denselben. Wie macht man das?

Theodor Severin Kittelsen wurde 1857 in Kragerø geboren, wuchs in bitterer Armut auf, studierte mit fremder Unterstützung in Christiania und München — und kehrte in die norwegische Natur zurück, die er wie kein anderer sah. Ab den 1880er Jahren illustrierte er die Märchensammlung von Asbjørnsen und Moe.

Was vorher jeder anders imaginiert hatte, bekam nun eine Form: alt, bucklig, mit langen Armen und einer Nase wie ein Bergvorsprung, Bäume auf dem Kopf, vier Finger an jeder Hand. Kittelsens Trolle sehen aus wie die Natur selbst — als hätten Berge beschlossen, aufzustehen und zu gehen.

Er schrieb einmal über seine Malerkollegen, von denen könne keiner einen richtigen Troll malen — schließlich habe im Gegensatz zu ihm nie einer auch nur einen Troll zu Gesicht bekommen. Ob das ein Witz war oder nicht, weiß man nicht. Was man weiß: Ein einziges Aquarell von ihm erzielte 1990 1,8 Millionen Kronen bei einer Auktion. Der Mann, der nie Geld hatte, schuf die teuersten Trolle der Welt.

Heute: Kittelsens Werke hängen im Nationalmuseum Oslo. Sein ehemaliges Wohnhaus Lauvlia in Numedal ist Museum. Seine Bilder inspirierten Metalbands wie Burzum und Satyricon — und den Netflix-Film Troll (2022).

Sie sah aus wie ein Mädchen. Aber dann wendete sie sich um.

Nicht alle übernatürlichen Wesen Norwegens sind hässlich. Manche sind das Gefährlichste überhaupt: wunderschön.

Die Huldra ist die weibliche Seite der Trollwelt — und das am häufigsten missdeutete Wesen der norwegischen Folklore. Sie erscheint als junges Mädchen mit dickem goldenem Haar, warmem Lächeln, einer Stimme wie Quellwasser. Männer folgen ihr in den Wald. Viele kehren nicht zurück.

Ihr Geheimnis verrät sich nur von hinten: ein Kuhschwanz, sorgfältig unter dem Rock versteckt. Wer den Schwanz sieht, ist gewarnt. Wer ihn nicht sieht — hat verloren. Sie ist die skandinavische Variante der Sirene, der Loreley, des Verführungsmotivs, das alle Kulturen kennen.

Henrik Ibsen hat sie unsterblich gemacht: In Peer Gynt kommt der Kuhschwanz erstmals als festes Merkmal der Trollwesen vor — Ibsen lieh sich das Detail direkt aus der Huldra-Überlieferung. Seitdem haben alle Trolle Schwänze.

„In Schweden baut man Miniaturhäuser für Trolle in den Vorgarten. In Norwegen malt man sie als Monster. Der Unterschied sagt viel über die Seele beider Länder."
Gut platziert bei Waldpassagen, Wasserfällen oder abends am Lagerfeuer — wenn die Landschaft selbst etwas Geheimnisvolles bekommt.
Trollpolitik

Warum norwegische Märchen eigentlich politische Pamphlete waren

Stellen Sie sich vor: Sie sind Norwegian. Es ist 1840. Ihr Land gehört Schweden. Ihre Kultur wird als primitiv belächelt. Ihre Sprache gilt als Dialekt. Was tun Sie? Sie erzählen Märchen.

Als Peter Christen Asbjørnsen und Jørgen Moe zwischen 1837 und 1871 die norwegischen Volksmärchen sammelten, taten sie das nicht aus folkloristischer Neugier allein. Es war ein kulturpolitischer Akt. Nach dem Vorbild der Brüder Grimm, die für Deutschland dasselbe getan hatten, wollten sie beweisen: Norwegen hat eine eigene Seele, eine eigene Sprache, eine eigene Erzähltradition.

Und die Trollgeschichten passten perfekt. Der Troll — riesig, dumm, mächtig — der am Ende immer von einem schlauen jungen Bauernburschen überlistet wird. Das war keine zufällige Erzählstruktur. Das war eine Botschaft: Auch der Kleine kann den Großen besiegen. Auch das kleine Norwegen kann die großen Nachbarn überwinden.

Peer Gynt (1867) ist das berühmteste Produkt dieser Tradition. Ibsens Held überlistet den Trollkönig vom Dovrefjell — und wurde zum Sinnbild des widerspenstigen, einfallsreichen norwegischen Nationalcharakters.

Edvard Grieg vertonte Peer Gynt 1875. In der Halle des Bergkönigs — eines der meistgespielten Orchesterstücke der Welt — ist die musikalische Darstellung dieser Konfrontation.

Das Land, das Straßen für Elfen umbaut

Wir sind jetzt im Jahr 2026. Und trotzdem: In Island wurde vor nicht allzu langer Zeit eine geplante Straße umgeleitet. Nicht wegen Geologie, nicht wegen Umweltschutz. Wegen der Wohnstätten des verborgenen Volkes.

Die Huldufólk — das verborgene Volk — sind Islands Version der Trolle und Naturgeister. Umfragen zeigen immer wieder, dass ein erheblicher Teil der isländischen Bevölkerung an ihre Existenz glaubt, oder zumindest die Möglichkeit nicht ausschließt. Es gibt in Reykjavík sogar eine Elfenschule, die Kurse über das verborgene Volk anbietet.

Woher kommt das? Island ist die Heimat der Prosa-Edda, der ältesten schriftlichen Quelle der nordischen Mythologie überhaupt. Die bizarre Vulkanlandschaft — Lavafelder, Geysire, Felsformationen die aus dem Nichts auftauchen — macht es leicht zu glauben, dass dort etwas Übernatürliches haust. In Island ist die Brücke zwischen Volksglauben und Gegenwart nie ganz abgebrochen.

„In Island baut man Straßen um Elfensteine herum. Das ist nicht Folklore. Das ist gelebter Respekt vor einer Welt, die man nicht ganz versteht."
Besonders wirkungsvoll nach einem Besuch in einer isländischen Vulkanlandschaft — oder wenn man in Norwegen selbst auf bizarre Felsformationen trifft.
Vom Monster zum Popstar

Der ärmste Holzschnitzer der Welt — und sein Milliarden-Dollar-Geschenk

Es war Weihnachten 1959. Thomas Dam, dänischer Holzschnitzer, hatte kein Geld für Spielzeug. Also schnitzte er seiner Tochter eine Puppe. Mit großen Augen, wildem Haarstubbel, breitem Grinsen. Hässlich. Bezaubernd.

Die Mitschülerinnen seiner Tochter wollten alle eine. Thomas Dam begann zu produzieren. Die Puppen kamen in die USA. Und dann passierte etwas, das niemand vorausgesehen hatte: 1963 wurden sie zum größten Spielzeug-Fad der Saison — vor Barbie, vor Matchbox, vor allem.

Das Problem: Dam hatte die US-Copyright-Unterlagen nicht rechtzeitig eingereicht. Eine Formalie. Die Folge: Hunderte von Imitatoren produzierten billige Kopien. Die Original-Trollpuppen mit Schafwollhaaren und Glasaugen wurden von Plastikversionen überflutet. Dam verlor einen Großteil des Marktes — aber nicht den Mythos.

2013 kaufte DreamWorks Animation die weltweiten Filmrechte. Der Rest ist Popgeschichte: bunte Trolls-Filme, Merchandise für Milliarden. Das urtümliche Monster der Edda war zum singenden Animationscharakter geworden. Rudolf Simek, Trollforscher an der Universität Bonn, nannte diese Phase schlicht den „Tiefpunkt der Troll-Rezeption".

Paradox der Kulturgeschichte: Derselbe Troll, der in der mittelalterlichen Saga Menschen tötet, verkauft sich 2016 als bunter Popstar besser als jedes andere Spielzeug. Das sagt mehr über uns als über den Troll.

Das Monster kehrt heim — und schlägt den Popstar

2022. Netflix veröffentlicht einen norwegischen Film über einen 50 Meter hohen Troll, der im Dovrefjell erwacht. In der ersten Woche: meistgesehener nicht-englischsprachiger Film in der Geschichte von Netflix.

Der Troll war zurück. Nicht als Popstar — als Monster. Und das Publikum liebte es. Regisseur Roar Uthaug hatte genau verstanden, was die DreamWorks-Version vergessen hatte: Der Troll ist kein Freund. Er ist uralt, gewaltig, unbegreiflich. Er passt nicht in eine Welt der Menschen. Er gehört den Bergen.

Bereits 2010 hatte der norwegische Mockumentary-Film Trollhunter von André Øvredal dieselbe Botschaft gesandt — Trolle als staatlich geheimgehaltene Bedrohung, gefilmt wie eine Reportage. International gefeiert. Der Film, der mit fast keinem Budget gedreht wurde, zeigte: Das bedrohliche Ursprungsbild hat mehr Kraft als jede niedliche Variante.

2025 setzte Netflix-Film Troll 2 die Geschichte fort — und griff direkt auf die mittelalterliche Überlieferung zurück: Olav der Heilige als derjenige, der einst systematisch Jagd auf Trolle machte. Keine Filmerfindung — eine der ältesten Schichten der norwegischen Volksüberlieferung. Endlich auf der Leinwand.

„Shrek, Gollum, die Minions — sie alle funktionieren nach demselben Prinzip: leicht abstoßend, aber nicht bedrohlich. Das erzeugt Bindung. Aber nichts davon hat die Wucht eines echten Trolls aus dem Dovrefjell."
Das Erbe

Vom Naturgeist zum Internet-Troll — eine Wortreise durch die Jahrtausende

Sie lesen diesen Text vielleicht auf einem Gerät, auf dem Sie täglich Internet-Trollen begegnen. Wissen Sie, woher das Wort kommt? Die Antwort überrascht.

Der Internet-Troll hat etymologisch nicht denselben Ursprung wie der Trollstein aus der Edda. Das Verb to troll kommt aus der Angelfischerei: langsam einen Köder hinter einem Boot herziehen — in der Hoffnung, dass etwas anbeißt. Wer jemanden im Internet trollen will, legt den Köder aus und wartet, bis jemand reagiert.

Der erste belegte Beleg stammt aus 1992 — einer Usenet-Newsgroup namens alt.folklore.urban, in der Phrase „trolling for newbies". Erfahrene Nutzer lockten Neulinge mit absichtlich naiven Fragen in endlose Diskussionen.

Und dennoch: Die Namensübereinstimmung ist keine zufällige. Der mythologische Troll lauert unter Brücken auf Opfer, ist antisozial, streitsüchtig, von zweifelhafter Intelligenz. Der Internet-Troll auch. Ob das Wort der Angelfischerei irgendwann mit dem Bild des Folkloretrolls verschmolz — oder ob es reiner Zufall war — ist bis heute Diskussionsthema.

Sprachgeschichte: Im Mittelhochdeutschen bezeichnete „troll" einen groben, plumpen Menschen oder Dämon. Das Wort reiste vom Altnordischen über das Mittelhochdeutsche bis ins moderne Englisch — und landete am Ende im Internet. Tausend Jahre Wanderung eines Wortes.
Ein schöner Abschluss für eine längere Trollerklärung — zeigt, wie tief das Wort in unsere Alltagssprache eingegraben ist, ohne dass wir es merken.

Der Troll in der Antarktis — und in der Nordsee

Der Name reicht weiter, als man denkt. Weit über die norwegischen Berge hinaus — bis in die Tiefen der Nordsee und bis ans Ende der Welt.

Das Troll A-Erdgasfeld in der Nordsee, entdeckt 1979, ist eines der größten Erdgasfelder Europas. Seine Plattform — auf der Nordsee stehend wie ein Stahlriese — ist so groß, dass sie beim Bau das größte je von Menschen bewegte Objekt war. Der Name war kein Marketing: Das Feld liegt tief, riesig, schwer zugänglich, verborgen unter dem Meeresgrund. Wie ein Troll unter seinem Berg.

Und dann ist da noch die Trollstasjonen — die norwegische Forschungsstation in der Antarktis, gegründet 1989. Die umliegenden Berge tragen Namen wie Trollvekja, Trollguten, Trolltinden. In der einsamsten und unwirtlichsten Gegend der Erde hat Norwegen seine Trolle mitgenommen.

Vielleicht ist das die eigentliche Botschaft: Der Troll ist kein museales Artefakt. Er ist ein lebendiger Teil der norwegischen Identität — in der Erdgasindustrie, in der Antarktisforschung, in den Filmen, in den Ortsnamen. Überall, wo Norwegen hingeht, geht der Troll mit.

„Solange es Berge gibt, die im Nebel verschwinden, wird es Trolle geben."
Ancient Powers

What really happened when the child was no longer the same?

A Norwegian farmer in the 12th century wakes up and notices: his child is different. Different temperament, different appearance, no longer sleeps through the night. He does not hesitate for a single moment — he knows exactly what has happened.

The troll has stolen the real child and left one of its own in return. A changeling. This belief was so firmly rooted in Norway that it appears in official parish records well into the 19th century. Unexplained deaths, sudden illnesses, changed personalities in children — everything had an explanation: the trolls.

What we now recognise as developmental disorders, early childhood epilepsy or autism was unknown to the Middle Ages. What it knew were the trolls. And the logic was compelling: the real child is somewhere else, it is still alive — you just have to get it back.

"Belief in the changeling was not stupidity. It was the only explanatory framework available."
Perfect as an introduction when you see a rock formation or unusual feature in the landscape — you can move naturally into the petrification stories.

Why Norway has so many peculiar rocks

You know the feeling: driving through Norway, you see a bizarre rock formation and think — that looks like a face, a giant, something alive. That is not a coincidence.

In Norwegian folk tradition there is a perfectly clear explanation for such rocks: they were trolls. Trolls that stayed out too long. Trolls that slept through sunrise. The moment the first sunlight hits them — petrification. Sometimes with a loud bang, sometimes silently.

That is why so many prominent features in Norway carry the name Troll: Trolltunga near Odda — a ten-metre rock ledge jutting out like a protruding tongue. Trollstigen, the Troll's Ladder. Trollheimen, Home of the Trolls. These are not romantic tourist names invented by a marketing department. They are centuries-old folk names.

For the journey: Trolltunga is one of Norway's most photographed viewpoints — a 10 km hike, 1,100 metres of elevation. Standing there, you are literally standing on a petrified troll.

The king who hunted trolls — and became a saint

Imagine: a king riding through his kingdom. Not in search of enemies, not collecting taxes. He is hunting trolls. And he finds them.

King Olav II Haraldsson, later known as Olav the Holy, ruled Norway from 1015 to 1028. He Christianised the country — with fire and conviction. In his mythology the task was clear: the old powers had to yield. The trolls, the nature spirits, the pagan forces.

The sagas describe how Olav enlisted trolls in church construction — then destroyed them by a trick. The most famous example: the building of Nidaros Cathedral in Trondheim. A troll, strong enough to set the heavy spire that Olav could not lift, was engaged. When the work was done, Olav called out its name — the troll, stripped of its power, fell from the roof. Its head became the stone beside the church wall.

This is not just a story. In the church of Dingtuna in Sweden there is still a 15th-century wall painting entitled: "Olav the Holy turns trolls to stone."

"Olav turned pagan nature spirits into material for Christian foundations — literally and figuratively."
Ideal when telling stories in or near a stave church, or at the sight of Nidaros Cathedral in Trondheim.
The Image of the Troll

The man in poverty — who taught a whole people how to see

Before Kittelsen, everyone had their own troll in their head. Afterwards, everyone had the same one. How do you do that?

Theodor Severin Kittelsen was born in Kragerø in 1857, grew up in bitter poverty, studied with outside support in Christiania and Munich — and returned to the Norwegian wilderness that he saw like no one else. From the 1880s he illustrated the folk tale collection of Asbjørnsen and Moe.

What everyone had previously imagined differently now took shape: old, hunched, with long arms and a nose like a mountain ledge, trees on the head, four fingers on each hand. Kittelsen's trolls look like nature itself — as if mountains had decided to stand up and walk.

He once wrote that none of his painter colleagues could paint a proper troll — because, unlike him, not one of them had ever set eyes on one. Whether this was a joke or not, no one knows. What we do know: a single watercolour of his fetched 1.8 million kroner at auction in 1990. The man who never had money created the world's most expensive trolls.

Today: Kittelsen's works hang in the National Museum in Oslo. His former home Lauvlia in Numedal is a museum. His images inspired metal bands such as Burzum and Satyricon — and the Netflix film Troll (2022).

She looked like a girl. But then she turned around.

Not all supernatural beings in Norway are ugly. Some are the most dangerous of all: beautiful.

The Huldra is the female side of the troll world — and the most misunderstood creature in Norwegian folklore. She appears as a young girl with thick golden hair, a warm smile, a voice like spring water. Men follow her into the forest. Many do not return.

Her secret is revealed only from behind: a cow's tail, carefully hidden under her skirt. Whoever sees the tail is warned. Whoever does not — is lost. She is the Scandinavian version of the Siren, the Loreley, the seduction motif that all cultures know.

Henrik Ibsen made her immortal: in Peer Gynt the cow's tail appears for the first time as a fixed feature of troll beings — Ibsen borrowed the detail directly from the Huldra tradition. Since then, all trolls have tails.

"In Sweden they build miniature houses for trolls in the front garden. In Norway they paint them as monsters. The difference says a great deal about the soul of both countries."
Works well during forest passages, at waterfalls or around an evening campfire — when the landscape itself takes on something mysterious.
Troll Politics

Why Norwegian fairy tales were really political pamphlets

Imagine: you are Norwegian. It is 1840. Your country belongs to Sweden. Your culture is dismissed as primitive. Your language is considered a dialect. What do you do? You tell stories.

When Asbjørnsen and Moe collected Norwegian folk tales between 1837 and 1871, they did so not out of folkloristic curiosity alone. It was a cultural-political act. Following the example of the Brothers Grimm, who had done the same for Germany, they wanted to prove: Norway has its own soul, its own language, its own storytelling tradition.

And the troll stories fitted perfectly. The troll — huge, stupid, powerful — always outwitted in the end by a clever young farmer's boy. That was no accidental narrative structure. It was a message: even the small can defeat the great. Even small Norway can overcome its large neighbours.

Peer Gynt (1867) is the most famous product of this tradition. Ibsen's hero outwits the troll king of the Dovrefjell — and became the symbol of the resilient, resourceful Norwegian national character.

Edvard Grieg set Peer Gynt to music in 1875. In the Hall of the Mountain King — one of the most performed orchestral pieces in the world — is the musical depiction of that confrontation.

The country that reroutes roads for elves

We are in 2026. And yet: in Iceland, not so long ago, a planned road was rerouted. Not because of geology, not for environmental protection. Because of the dwellings of the hidden people.

The Huldufólk — the hidden people — are Iceland's version of trolls and nature spirits. Surveys consistently show that a significant part of the Icelandic population believes in their existence, or at least does not rule out the possibility. In Reykjavík there is even an Elf School that offers courses about the hidden people.

Where does this come from? Iceland is home to the Prose Edda, the oldest written source of Norse mythology in existence. The bizarre volcanic landscape — lava fields, geysers, rock formations that appear from nowhere — makes it easy to believe that something supernatural dwells there. In Iceland, the bridge between folk belief and the present has never quite broken.

"In Iceland they build roads around elf stones. That is not folklore. It is lived respect for a world one does not entirely understand."
Particularly effective after visiting an Icelandic volcanic landscape — or when you encounter bizarre rock formations in Norway itself.
From Monster to Pop Star

The world's poorest woodcarver — and his billion-dollar gift

It was Christmas 1959. Thomas Dam, a Danish woodcarver, had no money for toys. So he carved his daughter a doll. With big eyes, wild tufts of hair, a broad grin. Ugly. Enchanting.

His daughter's classmates all wanted one. Thomas Dam began to produce. The dolls reached the USA. And then something no one had anticipated happened: in 1963 they became the biggest toy fad of the season — ahead of Barbie, Matchbox, everything.

The problem: Dam had not filed the US copyright papers in time. A formality. The consequence: hundreds of imitators produced cheap copies. The original troll dolls with sheep-wool hair and glass eyes were swamped by plastic versions. Dam lost most of the market — but not the myth.

In 2013 DreamWorks Animation bought the worldwide film rights. The rest is pop history: colourful Trolls films, merchandise worth billions. The primordial monster of the Edda had become a singing animated character. Rudolf Simek, troll researcher at the University of Bonn, simply called this phase the "low point of troll reception".

Paradox of cultural history: The same troll that kills people in medieval sagas sells better than any other toy in 2016 as a colourful pop star. That says more about us than about the troll.

The monster comes home — and beats the pop star

2022. Netflix releases a Norwegian film about a 50-metre troll awakening in the Dovrefjell. In the first week: the most-watched non-English-language film in the history of Netflix.

The troll was back. Not as a pop star — as a monster. And audiences loved it. Director Roar Uthaug had understood exactly what the DreamWorks version had forgotten: the troll is not a friend. It is ancient, immense, incomprehensible. It does not fit into a world of humans. It belongs to the mountains.

Already in 2010 the Norwegian mockumentary Trollhunter by André Øvredal had sent the same message — trolls as a state-concealed threat, filmed like a news report. Internationally acclaimed. The film, made on almost no budget, showed: the threatening original image has more power than any cute variant.

In 2025 Netflix film Troll 2 continued the story — drawing directly on medieval tradition: Olav the Holy as the one who once systematically hunted trolls. No invention — one of the oldest layers of Norwegian folk tradition. Finally on screen.

"Shrek, Gollum, the Minions — they all work on the same principle: slightly off-putting, but not threatening. That creates attachment. But none of it has the force of a real troll from the Dovrefjell."
The Legacy

From nature spirit to internet troll — a word's journey through the millennia

You may be reading this on a device on which you encounter internet trolls every day. Do you know where the word comes from? The answer may surprise you.

The internet troll does not etymologically share its origin with the troll stone from the Edda. The verb to troll comes from angling: slowly dragging bait behind a boat — hoping something will bite. Whoever wants to troll someone online lays the bait and waits for a reaction.

The first attested use dates to 1992 — a Usenet newsgroup called alt.folklore.urban, in the phrase "trolling for newbies". Experienced users lured newcomers into endless discussions with deliberately naive questions.

And yet: the coincidence of names is not accidental. The mythological troll lurks under bridges waiting for victims, is antisocial, quarrelsome, of questionable intelligence. So is the internet troll. Whether the fishing word eventually merged with the image of the folklore troll — or whether it was pure coincidence — remains debated to this day.

Language history: In Middle High German, "troll" denoted a crude, clumsy person or demon. The word travelled from Old Norse through Middle High German into modern English — and ended up on the internet. A thousand years of wandering for one word.
A fine conclusion to a longer troll explanation — shows how deeply the word is embedded in our everyday language without our noticing.

The troll in Antarctica — and in the North Sea

The name reaches further than you might think. Far beyond the Norwegian mountains — into the depths of the North Sea and to the ends of the earth.

The Troll A natural gas field in the North Sea, discovered in 1979, is one of Europe's largest. Its platform — standing in the North Sea like a steel giant — was, at the time of construction, the largest object ever moved by human hands. The name was no marketing decision: the field lies deep, vast, difficult to access, hidden beneath the seabed. Like a troll beneath its mountain.

And then there is Troll Station — the Norwegian research station in Antarctica, founded in 1989. The surrounding mountains bear names such as Trollvekja, Trollguten, Trolltinden. In the loneliest and most inhospitable place on earth, Norway brought its trolls along.

Perhaps that is the real message: the troll is no museum artefact. It is a living part of Norwegian identity — in the gas industry, in Antarctic research, in the films, in the place names. Wherever Norway goes, the troll goes too.

"As long as there are mountains disappearing into the mist, there will be trolls."
Urgamle makter

Hva skjedde egentlig når barnet ikke lenger var det samme?

En norsk bonde på 1100-tallet våkner og legger merke til: barnet hans er annerledes. Annet temperament, annet utseende, sover ikke lenger natten gjennom. Han tviler ikke et sekund — han vet nøyaktig hva som har skjedd.

Trollet har stjålet det ekte barnet og lagt et av sine egne tilbake. En såkalt bytting. Denne troen var så dypt forankret i Norge at den dukker opp i offisielle sogneprotokoller langt inn på 1800-tallet. Uforklarlige dødsfall, plutselige sykdommer, endret personlighet hos barn — alt hadde en forklaring: trollene.

Det vi i dag kjenner som utviklingsforstyrrelser, tidlig epilepsi eller autisme, var ukjent i middelalderen. Det middelalderen kjente, var trollene. Og logikken var overbevisende: det virkelige barnet er et annet sted, det lever fremdeles — man må bare hente det tilbake.

«Troen på byttingen var ikke dumskap. Det var den eneste forklaringsrammen man hadde.»
Perfekt som innledning når man ser en merkelig steinformasjon i landskapet — man kan naturlig gå videre til forsteiningshistoriene.

Hvorfor Norge har så mange merkelige steiner

Du kjenner det: man kjører gjennom Norge, ser en bisarr fjellformasjon og tenker — det ligner et ansikt, en kjempe, noe levende. Det er ikke tilfeldig.

I norsk folkeminnelitteratur finnes det en klar forklaring på slike steiner: de var troll. Troll som ble for lenge ute. Troll som sov gjennom soloppgangen. Øyeblikket de første solstrålene treffer dem — forstening. Noen ganger med et høyt smell, noen ganger stille.

Derfor bærer så mange markante fjell i Norge trollnavnet: Trolltunga ved Odda — en ti meter lang fjellhylle som stikker ut som en utrakt tunge. Trollstigen. Trollheimen. Dette er ikke romantiske turistnavn funnet opp av markedsavdelingen. Det er hundreår gamle folkelige navn.

For reisen: Trolltunga er ett av Norges mest fotograferte utsiktspunkter — 10 km vandring, 1 100 meters høydeforskjell. Den som står der, står bokstavelig talt på et forsteinat troll.

Kongen som jaktet på troll — og ble helgen

Forestill deg: en konge rir gjennom riket sitt. Ikke på jakt etter fiender, ikke etter skatter. Han jakter troll. Og han finner dem.

Kong Olav II Haraldsson, senere kjent som Olav den hellige, styrte Norge fra 1015 til 1028. Han kristnet landet — med ild og overbevisning. I hans mytologi var oppgaven klar: de gamle maktene måtte vike. Trollene, naturåndene, de hedenske kreftene.

Sagaene forteller hvordan Olav vervet troll til kirkebygging — og deretter ødela dem med en felle. Det mest kjente eksempelet: byggingen av Nidarosdomen i Trondheim. Et troll, sterkt nok til å sette det tunge spiret som Olav ikke klarte å løfte, ble ansatt. Da arbeidet var gjort, ropte Olav trollet ved navn — trollet, fratatt sin makt, falt ned fra taket. Hodet ble til steinen ved kirkeveggene.

Dette er ikke bare en fortelling. I kirken i Dingtuna i Sverige finnes det fremdeles et veggmaleri fra 1400-tallet med tittelen: «Olav den hellige forvandler troll til stein.»

«Olav gjorde hedenske naturånder til materiale for kristne grunnmurer — bokstavelig og i overført betydning.»
Ideelt når man forteller historier i eller nær en stavkirke, eller ved synet av Nidarosdomen i Trondheim.
Trollets bilde

Mannen i fattigdom — som lærte et helt folk å se

Før Kittelsen hadde alle sitt eget troll i hodet. Etterpå hadde alle det samme. Hvordan gjør man det?

Theodor Severin Kittelsen ble født i Kragerø i 1857, vokste opp i bitter fattigdom, studerte med andres støtte i Christiania og München — og vendte tilbake til den norske naturen som han så som ingen andre. Fra 1880-tallet illustrerte han eventyrssamlingen til Asbjørnsen og Moe.

Det alle tidligere hadde forestilt seg ulikt, fikk nå en form: gammelt, pukkelrygget, med lange armer og en nese som en fjellknaus, trær på hodet, fire fingre på hver hånd. Kittelsens troll ser ut som naturen selv — som om fjell hadde bestemt seg for å reise seg og gå.

Han skrev en gang at ingen av malerkollgene hans kunne male et ordentlig troll — for i motsetning til ham hadde ingen av dem noensinne sett et. Om det var en spøk eller ikke, vet man ikke. Det man vet: et enkelt akvarell av ham ble solgt for 1,8 millioner kroner på auksjon i 1990. Mannen som aldri hadde penger skapte verdens dyreste troll.

I dag: Kittelsens verk henger på Nasjonalmuseet i Oslo. Hans tidligere hjem Lauvlia i Numedal er museum. Bildene hans inspirerte metal-band som Burzum og Satyricon — og Netflix-filmen Troll (2022).

Hun så ut som en jente. Men så snudde hun seg.

Ikke alle overnaturlige vesener i Norge er stygge. Noen er det farligste av alt: vakre.

Huldra er den feminine siden av trollverdenen — og det mest misforståtte vesenet i norsk folklore. Hun fremstår som en ung jente med tykt gyllent hår, et varmt smil, en stemme som kildevann. Menn følger henne inn i skogen. Mange kommer ikke tilbake.

Hemmeligheten røpes bare bakfra: en kukehale, nøye skjult under skjørtet. Den som ser halen er advart. Den som ikke ser den — har tapt. Hun er den skandinaviske varianten av sirenen, Loreley, forførelsesmotivet som alle kulturer kjenner.

Henrik Ibsen gjorde henne udødelig: i Peer Gynt opptrer kukehalen for første gang som et fast kjennetegn ved trollvesener — Ibsen lånte detaljen direkte fra huldretradisjonen. Siden da har alle troll haler.

«I Sverige bygger man miniatyrhus til trollene i forhagen. I Norge maler man dem som monstre. Forskjellen sier mye om sjelen i begge land.»
Fungerer godt under skogspassasjer, ved fossefall eller rundt et kveldsbål — når landskapet selv får noe hemmelighetsfullt ved seg.
Trollpolitikk

Hvorfor norske eventyr egentlig var politiske pamfletter

Forestill deg: du er norsk. Det er 1840. Landet ditt tilhører Sverige. Kulturen din beskrives som primitiv. Språket ditt regnes som dialekt. Hva gjør du? Du forteller eventyr.

Da Asbjørnsen og Moe samlet norske folkeeventyr mellom 1837 og 1871, gjorde de det ikke bare av folkloristisk nysgjerrighet. Det var en kulturpolitisk handling. Etter mønster av brødrene Grimm, som hadde gjort det samme for Tyskland, ville de bevise: Norge har en egen sjel, et eget språk, en egen fortellertradisjon.

Og trollhistoriene passet perfekt. Trollet — stort, dumt, mektig — som alltid til slutt blir lurt av en smart ung bondegutt. Det var ingen tilfeldig fortellingsstruktur. Det var et budskap: selv den lille kan beseire den store. Selv lille Norge kan overvinne de store naboene.

Peer Gynt (1867) er det mest berømte produktet av denne tradisjonen. Ibsens helt overlister trollkongen på Dovrefjell — og ble et symbol på den motstandsdyktige, oppfinnsomme norske nasjonalkarakteren.

Edvard Grieg satte Peer Gynt i musikk i 1875. I Dovregubbens hall — ett av de mest fremførte orkesterverk i verden — er den musikalske fremstillingen av denne konfrontasjonen.

Landet som legger om veier for alver

Vi er i 2026. Og likevel: på Island ble for ikke så lenge siden en planlagt vei lagt om. Ikke på grunn av geologi, ikke for miljøvern. På grunn av bostedene til det skjulte folket.

Huldufólk — det skjulte folket — er Islands versjon av troll og naturånder. Undersøkelser viser konsekvent at en betydelig del av den islandske befolkningen tror på deres eksistens, eller i det minste ikke utelukker muligheten. I Reykjavík finnes det til og med en Alfeskole som tilbyr kurs om det skjulte folket.

Hvor kommer dette fra? Island er hjemstedet for Prosa-Edda, den eldste skriftlige kilden til norrøn mytologi som finnes. Det bisarre vulkanske landskapet — lavamarker, geysirer, fjellformasjoner som dukker opp fra ingenting — gjør det lett å tro at noe overnaturlig holder til der. På Island har broen mellom folketro og nåtid aldri helt brutt sammen.

«På Island legger man veier rundt alvesteiner. Det er ikke folklore. Det er levd respekt for en verden man ikke helt forstår.»
Særlig virkningsfullt etter et besøk i et islandsk vulkanlandskap — eller når man støter på bisarre fjellformasjoner i Norge.
Fra monster til popstjerne

Verdens fattigste treskjærer — og hans milliardgave

Det var jul 1959. Thomas Dam, dansk treskjærer, hadde ikke penger til leketøy. Så han skjærte til datteren sin en dukke. Med store øyne, vilt hårstubb, bredt glis. Stygg. Sjarmerende.

Klassevenninnene til datteren ville alle ha en. Thomas Dam begynte å produsere. Dukkene kom til USA. Og så skjedde noe ingen hadde forutsett: i 1963 ble de sesongenes største leketøyfad — foran Barbie, Matchbox, alt.

Problemet: Dam hadde ikke levert inn de amerikanske opphavsrettslige papirene i tide. En formalitet. Konsekvensen: hundrevis av imitatorer produserte billige kopier. Dam mistet det meste av markedet — men ikke myten.

I 2013 kjøpte DreamWorks Animation de verdensomspennende filmrettighetene. Resten er pophistorie. Det urgamle monsteret fra Edda hadde blitt en syngende animasjonskarakter. Rudolf Simek, trollforsker ved Universitetet i Bonn, kalte enkelt denne fasen «et lavpunkt i trollresepsjonen».

Kulturhistorisk paradoks: Det samme trollet som dreper mennesker i middelalderske sagaer, selger bedre enn noe annet leketøy i 2016 som fargerik popstjerne. Det sier mer om oss enn om trollet.

Monsteret vender hjem — og slår popstjernen

2022. Netflix lanserer en norsk film om et 50 meter høyt troll som våkner på Dovrefjell. I den første uka: den mest sette ikke-engelskspråklige filmen i Netflix-historien.

Trollet var tilbake. Ikke som popstjerne — som monster. Og publikum elsket det. Regissør Roar Uthaug hadde forstått nøyaktig hva DreamWorks-versjonen hadde glemt: trollet er ikke en venn. Det er urgammelt, veldigt, ufattelig. Det passer ikke inn i en menneskenes verden. Det hører fjellene til.

Allerede i 2010 hadde den norske mockumentary-filmen Trolljegeren av André Øvredal sendt det samme budskapet — troll som en statlig hemmeligholdt trussel, filmet som en nyhetsreportasje. Internasjonalt hyllet. Filmen, laget med nesten intet budsjett, viste: det truende originalbildet har mer kraft enn noen søt variant.

I 2025 fortsatte Netflix-filmen Troll 2 historien — og hentet direkte fra middelalderlig overlevering: Olav den hellige som den som en gang systematisk jaktet troll. Ingen filmpåfunn — ett av de eldste lagene i norsk folkeminnelitteratur. Endelig på lerretet.

«Shrek, Gollum, Minions — de fungerer alle etter samme prinsipp: litt frastøtende, men ikke truende. Det skaper tilknytning. Men ingenting av det har kraften til et ekte troll fra Dovrefjell.»
Arven

Fra naturånd til internett-troll — et ords reise gjennom årtusener

Du leser kanskje dette på en enhet der du daglig møter internett-troll. Vet du hvor ordet kommer fra? Svaret kan overraske deg.

Internett-trollet har etymologisk ikke samme opprinnelse som trollsteinen fra Edda. Verbet å trolle stammer fra sportsfiske: å trekke agn sakte etter en båt — i håp om at noe biter. Den som vil trolle noen på internett, legger ut agnet og venter på at noen reagerer.

Den første dokumenterte bruken stammer fra 1992 — en Usenet-nyhetsgruppe kalt alt.folklore.urban, i uttrykket «trolling for newbies». Erfarne brukere lokket nybegynnere inn i endeløse diskusjoner med bevisst naive spørsmål.

Og likevel: navnelikheten er ikke tilfeldig. Det mytologiske trollet lurer under bruer og venter på ofre, er asosial, kranglete, av tvilsom intelligens. Internett-trollet også. Om fiskeverbet til slutt smeltet sammen med bildet av folkloretrollet — eller om det var ren tilfeldighet — er fremdeles omdiskutert.

Språkhistorie: På middelhøytysk betegnet «troll» en grov, klosset person eller demon. Ordet reiste fra norrønt gjennom middelhøytysk til moderne engelsk — og endte opp på internett. Tusen år med vandring for ett ord.
En fin avslutning på en lengre trollforklaring — viser hvor dypt ordet er gravd inn i hverdagsspråket vårt uten at vi merker det.

Trollet i Antarktis — og i Nordsjøen

Navnet rekker lenger enn man kanskje tror. Langt utover de norske fjellene — ned i dypet av Nordsjøen og til jordens ende.

Troll A-naturgassfeltet i Nordsjøen, oppdaget i 1979, er ett av Europas største. Plattformen — stående i Nordsjøen som en stålkjempe — var da den ble bygget det største objektet noensinne flyttet av mennesker. Navnet var ingen markedsavgjørelse: feltet ligger dypt, enormt, vanskelig tilgjengelig, skjult under havbunnen. Som et troll under fjellet sitt.

Og så er det Trollstasjonen — den norske forskningsstasjonen i Antarktis, grunnlagt i 1989. De omkringliggende fjellene bærer navn som Trollvekja, Trollguten, Trolltinden. På det ensomste og mest uvennlige stedet på jorda tok Norge med seg trollene sine.

Kanskje er det det egentlige budskapet: trollet er ikke et museumsartefakt. Det er en levende del av norsk identitet — i gassindustrien, i Antarktisforskningen, i filmene, i stedsnavnene. Hvor Norge enn går, følger trollet med.

«Så lenge det finnes fjell som forsvinner i tåken, vil det finnes troll.»