Seit Jahrtausenden bevölkern sie die Berge, Wälder und Gewässer Norwegens — groteske, uralte Naturgeister, halb Mythos, halb Wahrheit. Eine Spurensuche zwischen Edda, Volksglauben und moderner Populärkultur.
Der Troll ist eines der ältesten und faszinierendsten Fabelwesen der nordischen Mythologie. In der norwegischen und skandinavischen Volkstradition bezeichnet der Begriff keine einheitliche Kreatur, sondern eine ganze Familie übernatürlicher Wesen — von gewaltigen Bergriesen bis hin zu winzigen, unterirdisch lebenden Kobolden. Gemeinsam ist ihnen: Sie leben in der unzugänglichen Wildnis, meiden das Sonnenlicht und stehen den Menschen feindlich oder zumindest unberechenbar gegenüber.
Trolle sind keine einheitliche Schöpfung eines einzelnen Erzählers, sondern das Destillat eines jahrtausendealten kollektiven Volksglaubens. Noch bis ins 19. Jahrhundert galten sie in abgelegenen Regionen Norwegens und Islands als tatsächlich existierende Bedrohung. Die Natur selbst lieferte die Kulisse: zerklüftete Schluchten, einsame Hochgebirge, Felsformationen, die im Nebel wie riesige Gestalten wirkten.
Die Ursprünge der Trolle reichen in die vorchristliche Zeit Skandinaviens zurück — in eine Welt, in der unerklärliche Naturphänomene, plötzliche Todesfälle und das Verschwinden von Menschen einer Erklärung bedurften. Die Trolle lieferten diese Erklärung.
Fotos, Videos oder physische Überreste von Trollen existieren nicht. Aus naturwissenschaftlicher Sicht sind Trolle Fabelwesen ohne empirischen Beleg. Was es hingegen gibt, sind schriftliche Zeugnisse aus dem Mittelalter, die Trolle als reale Gefahr behandeln. In den Sagas des 9. bis 13. Jahrhunderts werden Begegnungen mit Trollen nüchtern geschildert — als tatsächliche Ereignisse. Noch bis ins 19. Jahrhundert wurden unerklärliche Todesfälle und das Verschwinden von Kindern (Wechselbalg-Mythos) offiziell auf Trolle zurückgeführt. Die bizarre Vulkanlandschaft Islands ist dabei besonders dazu angetan, Felsformationen bei Nebel als Ungeheuer und Trollvolk erscheinen zu lassen — nirgendwo sonst ist die Brücke zwischen Naturbeschaffenheit und Trollglauben so unmittelbar spürbar.
Die Frage führt zu einem fundamentalen Prinzip der Volksüberlieferung: Das Böse soll erkennbar sein. In den ältesten Überlieferungen waren Trolle nicht zwingend hässlich — sie konnten Menschengestalt annehmen. Das heutige kanonische Trollbild entstand schrittweise und hat einen identifizierbaren Schöpfer.
Ja — und das ist einer der am wenigsten bekannten Aspekte der Überlieferung. In der älteren Überlieferung konnten Trolle die Gestalt von Menschen annehmen. Manche Trollfrauen wurden als attraktiv geschildert. Die Geschichte vom „Herrn Mannelig" erzählt von einer Bergtrollin, die einen Ritter heiraten möchte.
In der Märchensammlung von Asbjørnsen und Moe tauchen Trollweiber erstmals in feenartiger Gestalt auf. In der schwedischen Folklore ist diese Ambivalenz noch ausgeprägter — dort baut man sogar Miniaturhäuser und Miniaturkirchen für Trolle in Vorgärten.
Kein Mensch hat das visuelle Erscheinungsbild der Trolle stärker geprägt als Theodor Severin Kittelsen (1857–1914) aus Kragerø. Der Maler, der zeitlebens in bitterer Armut lebte und neun Kinder aufzog, studierte in Christiania und München — und kehrte in die norwegische Natur zurück, die zur eigentlichen Quelle seiner Kunst wurde.
Ab Mitte des 19. Jahrhunderts illustrierte Kittelsen die Märchensammlung von Asbjørnsen und Moe. Was vorher in der Phantasie jedes Einzelnen sein eigenes Bild hatte, bekam nun eine feste, kollektiv verbindliche Form. Seither sind Trolle hässliche Riesen, alt, bucklig, mit großen Nasen, zerzauster Mähne, langen Armen.
Der Trollmythos ist ein Kind des hohen Nordens — doch er reiste weit. Die Wikingerexpansion des 9. bis 13. Jahrhunderts sorgte für eine bemerkenswert weite Aussaat.
Warum wurden Trolle über Jahrtausende hässlich dargestellt — obwohl die Realität des modernen Marktes längst bewiesen hat, dass niedliche Trolle kommerziell deutlich erfolgreicher sind? Die Antwort liegt im Prinzip der „benign violation": Etwas, das leicht beunruhigend ist, aber keine echte Bedrohung darstellt, erzeugt stärkere emotionale Bindung als makellose Schönheit.
Trolle sind tief in die norwegische nationale Identität eingeschrieben. Als Norwegen im 19. Jahrhundert von Schweden und Dänemark abhängig war, lieferten die Troll-Geschichten eine subtile kulturelle Botschaft: Auch kleine Mächte können große Feinde besiegen. Peer Gynt — der schlaue junge Held, der den riesigen Trollkönig überlistet — wurde zum Sinnbild des widerstandsfähigen norwegischen Volkes.
Die Geschichte des Trollbildes ist ein Spiegel unserer kulturellen Entwicklung: Vom Naturgeist der Vorzeit, über den christlichen Dämon, den romantischen Riesen, die Glückspuppe der 1960er, bis zum bunten DreamWorks-Popstar und dem bedrohlichen Netflix-Monster — der Troll ist wandlungsfähiger als jedes andere Fabelwesen der nordischen Mythologie.
The troll is one of the oldest and most fascinating mythical creatures of Norse mythology. In Norwegian and Scandinavian folk tradition, the term does not denote a single creature but an entire family of supernatural beings — from colossal mountain giants to tiny underground goblins. What they share: they live in inaccessible wilderness, avoid sunlight, and are hostile towards humans.
Trolls are not the creation of a single storyteller but the distillation of a collective folk belief spanning thousands of years. Well into the 19th century they were regarded in remote parts of Norway and Iceland as a genuinely existing threat. The landscape supplied the backdrop: jagged gorges, lonely highlands, rock formations that in the mist looked like giant figures.
The origins of trolls reach back to the pre-Christian era of Scandinavia — a world in which inexplicable natural phenomena, sudden deaths and the disappearance of people demanded explanation. Trolls provided that explanation.
No photographs, videos or physical remains of trolls exist. From a scientific perspective trolls are mythical creatures without empirical foundation. What does exist are written testimonies from the Middle Ages that treat trolls as a real danger. In the Icelandic sagas, encounters with trolls are described as soberly as a bear attack today. Well into the 19th century, unexplained deaths and the disappearance of children (the changeling myth) were officially attributed to trolls. Iceland's bizarre volcanic landscape is particularly prone, especially in fog, to making rock formations appear as monsters and troll folk — nowhere else is the bridge between landscape and troll belief so immediately tangible.
The question leads to a fundamental principle of folk tradition: Evil must be recognisable. In the oldest records trolls were not necessarily ugly — they could take human form. The canonical troll image of today developed gradually and has an identifiable creator.
Yes — and this is one of the least well-known aspects of the tradition. In the older record, trolls could take human form. Some troll women were described as attractive, wishing to seduce or marry men. The ballad of "Herr Mannelig" tells of a mountain troll woman who wishes to marry a knight.
In the folk tale collection of Asbjørnsen and Moe, troll women appear for the first time in a friendlier, fairy-like form. In Swedish folklore this ambivalence is even more pronounced — there is even a tradition of building miniature houses and churches for trolls in Swedish front gardens.
No person shaped the visual appearance of trolls more decisively than Theodor Severin Kittelsen (1857–1914) from Kragerø. The painter, who spent his life in bitter poverty and raised nine children, studied in Christiania and Munich — then returned to the Norwegian wilderness that became the true source of his art.
From the mid-19th century Kittelsen illustrated the folk tale collection of Asbjørnsen and Moe. What had previously existed only in individual imagination now received a fixed, collectively binding form. From then on trolls were ugly giants — old, hunched, with large noses, dishevelled manes, long arms.
The troll myth is a child of the far north — but it travelled far. The Viking expansion of the 9th to 13th centuries ensured a remarkably wide dispersal.
Why were trolls depicted as ugly for thousands of years — even though modern markets have long proven that cute trolls sell far better? The answer lies in the concept of "benign violation": something slightly unsettling that poses no real threat creates stronger emotional attachment than flawless beauty.
Trolls are deeply embedded in Norwegian national identity. When 19th-century Norway was politically dependent on Sweden and Denmark, troll stories carried a subtle message: even small powers can defeat large adversaries. Peer Gynt — the clever young hero who outwits the giant troll king — became a symbol of the resilient Norwegian people.
The history of the troll image mirrors our cultural evolution: from the nature spirit of prehistory, through the Christian demon, the Romantic giant, the lucky charm doll of the 1960s, to the colourful DreamWorks pop star and the threatening Netflix monster — the troll is more adaptable than any other creature of Norse mythology.
Trollet er ett av de eldste og mest fascinerende fabelvesener i norrøn mytologi. I norsk og skandinavisk folkeminnelitteratur betegner begrepet ikke én enkelt skapning, men en hel familie av overnaturlige vesener — fra veldige bergtroll til bittesmå underjordiske nisser. Felles for dem: de lever i utilgjengelig villmark, unngår sollys og stiller seg fiendtlig overfor menneskene.
Troll er ikke skapt av én enkelt forteller, men destillatet av en årtusengammel kollektiv folketro. Langt inn på 1800-tallet ble de betraktet som en reell trussel i avsidesliggende deler av Norge og Island. Naturen selv leverte kulissen: kupert terreng, ensomme høyfjell, fjellformasjoner som i tåken lignet gigantiske skikkelser.
Trollenes opprinnelse strekker seg tilbake til det før-kristne Skandinavia — en verden der uforklarlige naturfenomener, plutselige dødsfall og forsvinning av mennesker krevde en forklaring. Trollene ga denne forklaringen.
Det finnes verken fotografier, videoer eller fysiske levninger etter troll. Vitenskapelig sett er troll fabelvesener uten empirisk grunnlag. Det som finnes er skriftlige vitnesbyrd fra middelalderen som behandler troll som en reell fare. I de islandske sagaene beskrives møter med troll like nøkternt som et bjørneangrep. Langt inn på 1800-tallet ble forsvinning av barn (bytting-myten) offisielt tilskrevet troll. Islands bisarre vulkanske landskap er spesielt egnet til, særlig i tåke, å få fjellformasjoner til å ligne på monstre og trollfolk — ingen steder er broen mellom landskap og trolltro så umiddelbart håndgripelig.
Spørsmålet leder til et grunnleggende prinsipp: Det onde skal kunne kjennes igjen. I de eldste kildene var troll ikke nødvendigvis stygge — de kunne ta menneskeskikkelse. Det kanoniske trollbildet ble til gradvis og har en identifiserbar skaper.
Ja — og dette er ett av de minst kjente aspektene ved overlevringen. I de eldste kildene kunne troll ta menneskeskikkelse. Noen trollkvinner ble beskrevet som tiltrekkende. Balladen om «Herr Mannelig» forteller om en bergtrollkvinne som ønsker å gifte seg med en ridder.
I eventyrssamlingen til Asbjørnsen og Moe opptrer trollkjæringer for første gang i en vennligere, fé-aktig skikkelse. I svensk folklore er tvetydigheten enda mer uttalt — det finnes til og med en tradisjon for å bygge miniatyrhus og miniaturkirker til trollene i svenske forhager.
Ingen har preget trollenes visuelle fremtoning sterkere enn Theodor Severin Kittelsen (1857–1914) fra Kragerø. Maleren, som levde i bitter fattigdom og oppfostret ni barn, studerte i Christiania og München — og vendte tilbake til den norske naturen som ble hans egentlige inspirasjonskilde.
Fra midten av 1800-tallet illustrerte Kittelsen eventyrssamlingen til Asbjørnsen og Moe. Det som tidligere bare eksisterte i den enkeltes fantasi, fikk nå en fast, kollektivt bindende form. Fra da av er troll stygge kjemper — gamle, pukkelryggete, med store neser, fillete manker, lange armer.
Trollmyten er et barn av det høye nord — men den reiste langt. Vikingeekspansjonen på 800–1200-tallet sørget for en bemerkelsesverdig bred spredning.
Hvorfor ble troll fremstilt som stygge i årtusener — selv om moderne markeder lenge har bevist at søte troll selger langt bedre? Svaret ligger i begrepet «benign violation»: noe litt uroende som ikke utgjør noen reell trussel, skaper sterkere emosjonell tilknytning enn plettfri skjønnhet.
Trollene er dypt innvevd i norsk nasjonal identitet. Da Norge på 1800-tallet var avhengig av Sverige og Danmark, bar trollhistoriene et subtilt budskap: selv små makter kan beseire store motstandere. Peer Gynt — den kloke unge helten som overlister trollkongen — ble et symbol på det motstandsdyktige norske folk.
Trollbildets historie er et speil av vår kulturelle utvikling: fra naturånden i oldtiden, gjennom den kristne demonen, den romantiske kjempen, lykkedukken på 1960-tallet, til den fargerike DreamWorks-popstjernen og det truende Netflix-monsteret — trollet er mer tilpasningsdyktig enn noe annet fabelsvesen i norrøn mytologi.