Skandinaviens Mittelalter
Tausend Kirchen, achtundzwanzig Zeugen
Die Stabkirchen Norwegens — Entstehung, Verlust und Überleben

Entstehung, Blüte und fast vollständiger Untergang einer einzigartigen Bauform — und wie 28 von einst über tausend Gotteshäusern überlebt haben.

Dokumentenstand: März 2026
1 · Der Ursprung: Die Christianisierung

Vom germanischen Götterhimmel zum Kreuz — ein langer, gewaltsamer Weg

In Norwegen begann das Mittelalter kirchengeschichtlich gerechnet um das Jahr 1000. Die Frühphase der Christianisierung im 9. und 10. Jahrhundert ging zunächst von Dänemark aus, dann aber im Wesentlichen von England — denn die entscheidenden Könige, die Norwegen zum Christentum zwangen, hatten ihre religiöse Erziehung in England erhalten.

Der germanische Götterglaube — Odin, Thor, Freyr, Frigg — war nicht nur Religion, sondern Identität und Weltbild. Die Norweger zum Christentum zu bekehren war ein langer, aufwändiger und brutaler Prozess.

Die drei Könige der Christianisierung

ca. 934–961
Erste Welle
König Håkon I. — der Gute, der scheiterte
In England christlich erzogen, wollte Håkon den neuen Glauben einführen — wurde aber von den heidnischen Großen so stark gebremst, dass er bei vielen Kultfesten selbst die Opferrituale mitmachen musste. Die Christianisierung blieb zu seinen Lebzeiten auf seine engste Umgebung beschränkt.
995–1000
Zweite Welle
König Olav I. (Tryggvason) — das Christentum als Machtmittel
Der Wikingerhäuptling Olav Tryggvason nutzte das Christentum offen als politisches Instrument zur Machtfestigung. Er zwang die Bevölkerung zur Taufe — mit Drohungen, Körperstrafen und der Zerstörung von Kultplätzen. In seiner kurzen Regierungszeit (995–1000) legte er die Grundlage für eine landesweite Kirchenstruktur.
1015–1030
Vollendung
König Olav II. (der Heilige) — Christianisierung vollendet
Ebenfalls in England christlich erzogen, brachte Olav II. englische Geistliche mit, um seine kirchliche Herrschaft zu festigen. Auch er setzte auf Zwang: Brandschatzungen, Plünderungen und Geiselnahmen, um Bauern zur Taufe zu bewegen. Seinen Tod 1030 in der Schlacht von Stiklestad nutzten Hof und Kirche jedoch zu einer Legendenbildung — Berichte über Wunder an seinem Grab verwandelten den gewalttätigen König in einen Heiligen, dessen Verehrung sich über ganz Skandinavien ausbreitete. Diese Verehrung beschleunigte die endgültige Christianisierung stärker als jede Gewalt es je hätte tun können.

Im 11. und 12. Jahrhundert wurden die kirchlichen Strukturen gefestigt, Bistümer gegründet und Norwegen vollständig in das christliche Europa integriert. Erst in dieser Stabilisierungsphase entstand der Bedarf an dauerhaften Kirchenbauten in jedem Dorf und jeder Gemeinde — und damit die Grundlage für den großen Stabkirchenboom des 12. und 13. Jahrhunderts.

2 · Warum Holz? Das Erbe der Wikinger

Überall Steinkathedralen — und in Norwegen wuchs das Gotteshaus aus dem Wald

Während in ganz Europa im 11. und 12. Jahrhundert Steinkathedralen und romanische Klosterkirchen entstanden, entschied man sich im Norden für Holz. Das war keine Not­lösung — es war eine Wahl, die auf jahrhundertealtem handwerklichem Wissen beruhte.

Die Wikinger hatten beim Bau ihrer hochseetauglichen Schiffe eine unübertroffene Beherrschung des Werkstoffs Holz entwickelt: Kenntnis der Maserung, des Schwindens, der besten Holzarten für verschiedene Funktionen, der richtigen Verbindungstechniken. Dieses Wissen floss direkt in den Kirchenbau ein.

Holz als rationale Entscheidung: Norwegen besaß nahezu unerschöpfliche Wälder aus Kiefer und Fichte. Stein als Baumaterial war teuer, musste oft transportiert werden und erforderte spezialisierte Steinmetze — die in Norwegen kaum verfügbar waren. Holz war überall vorhanden, konnte mit lokalen Werkzeugen und lokalem Wissen bearbeitet werden, und ein geübter Zimmermann konnte eine kleine Stabkirche in wenigen Monaten errichten.

Die Kunst der Holzgewinnung — Geduld über Jahre

Das Geheimnis der Langlebigkeit einer Stabkirche begann nicht auf der Baustelle, sondern im Wald — und zwar zwei bis drei Jahre vor dem Fällen des Baumes.

01
Krönung kappen
Zwei bis drei Jahre vor der Fällung wurde dem Baum die Krone gekappt. Der Baum starb nicht, aber wurde geschwächt und zur Reaktion gezwungen.
02
Entrinden & Anritzen
Der stehende Stamm wurde entrindet und eingeritzt. Diese „Verwundung" stimulierte die Selbstheilung des Baumes.
03
Harz aufbauen
Der Baum produzierte nun Harz in großen Mengen, um die Wunden zu schließen. Das Holz sättigte sich von innen mit diesem natürlichen Konservierungsmittel.
04
Langsames Trocknen
Durch das langsame Trocknen auf der Wurzel — über zwei bis drei Jahre — wurden Trockenrisse minimiert. Das Holz war beim Fällen bereits weitgehend stabil.
05
Fällen & Spalten
Das gefällte Holz wurde nicht gesägt, sondern gespalten — entlang der natürlichen Maserung. So blieben die Holzfasern intakt, was das Material deutlich widerstandsfähiger machte.
06
Teeranstrich
Alle Außenflächen wurden großzügig mit Teer aus Nadelholz gestrichen — ein natürliches Biozid gegen Insekten und Pilze, das bis heute verwendet wird und den Kirchen ihre charakteristische dunkle Farbe verleiht.
Keine Fenster — keine Zufälligkeit: Die ursprünglichen Stabkirchen hatten praktisch keine Fenster. Es gab kein erschwinglich verfügbares Glas, und da auch zeitgenössische Häuser keine Fenster hatten, war eine fensterlose Kirche kein Mangel — sondern ein Spiegel der Lebenswirklichkeit. Licht fiel durch Türritzen und eventuelle Öffnungen unter dem Dachüberstand herein. Erst im 17. und 18. Jahrhundert wurden Fenster nachgerüstet.
3 · Der Bau — Konstruktionsprinzip

Ein Holzgerüst, das 900 Jahre übersteht

Das Grundelement aller Stabkirchen ist ein Balkengerüst mit senkrechten, auf Schwellen ruhenden Wandbohlen. Diese Wände nennt man Stabwände — daher der Name. Der entscheidende konstruktive Fortschritt gegenüber den älteren Pfostenkirchen war simpel, aber revolutionär: Kein Holz berührt die Erde.

Die frühen Pfostenkirchen (Urtyp) wurden mit direkt im Boden vergrabenen Pfosten errichtet — was ihre Lebensdauer auf wenige Jahrzehnte begrenzte, bevor Fäulnis die tragenden Elemente zerstörte. Die Stabkirche stellte alle vertikalen Elemente auf waagerechte Schwellen, die ihrerseits auf Steinlagen ruhten. Das Holz blieb trocken und geschützt.

Alleiniger Baustoff: Holz. Sorgfältig ausgewählte, gerade gewachsene Kiefernstämme für die tragenden Elemente (Hochsäulen, Eckstäbe); Eiche für Schwellen und Wandplanken wo es der Bauteil erforderte; gespaltenes Holz für Schindeln. Keine Nägel in der Grundkonstruktion — alles durch Nut-Feder-Verbindungen, Zapfen und Keile gehalten. Die Verbindungen erlaubten eine gewisse Bewegung, was das Bauwerk gegen Wind und Schneelasten resilient machte.

Die Kirchen erhielten ihren charakteristischen dunklen Farbton durch regelmäßige Teeranstriche aller Außenflächen — ein Schutzverfahren, das bis heute angewendet wird und den Kirchen gleichzeitig ihren unverwechselbaren Geruch verleiht.

„Gotteshäuser, die in der Welt ihresgleichen suchen — und die bis heute bewundert werden können."
Aus den Grundlagen dieses Projekts
4 · Blütezeit — Zahlen & Schätzungen

Über tausend Kirchen in hundert Jahren

Zwischen etwa 1100 und 1350 entstand in Norwegen eine dichte Landschaft aus Stabkirchen. Wie viele es auf dem Höhepunkt genau waren, lässt sich nicht mit Sicherheit sagen — der Großteil dieser Bauten hinterließ keine Schriftquellen, und archäologische Spuren sind oft spärlich.

Zur Quelllage: Schätzungen zur Gesamtzahl der mittelalterlichen Stabkirchen schwanken erheblich: Jensenius (2000) rechnet mit 750 bis 1.300 Kirchen; andere Quellen nennen bis zu 2.000. Der am häufigsten zitierte Konsensus liegt bei rund 1.000 Stabkirchen vor der Pest von 1349. Diese Zahl ist eine demografische Hochrechnung auf Basis der mittelalterlichen Pfarreistruktur — kein Kataster. Die Forscherin Ansteinsson schätzte 1968, dass allein um 1300 zwischen 700 und 800 Stabkirchen gleichzeitig in Gebrauch waren.

Der zeitliche Verlust — belegte Zahlen

Die folgende Tabelle zeigt, wie dramatisch der Bestand innerhalb weniger Jahrhunderte zusammenbrach. Die Zahlen ab ca. 1650 sind durch systematische Aufzeichnungen und Dietrichsons Kataster (1892) vergleichsweise gut belegt; frühere Zahlen sind Schätzungen.

Zeitpunkt Geschätzte Anzahl Verlust seit Vorperiode Quellbasis
Hochmittelalter (ca. 1200–1300) 700–1.300 — (Hochpunkt) Demografische Schätzung; Jensenius 2000
Vor der Pest (ca. 1348) ~1.000 Meistzitierter Konsensus
Nach der Pest (ca. 1400–1420) 500–600? ca. −40–50 % Keine direkten Belege; Schätzung
Nach der Reformation (ca. 1550) ~500? Lücke in Quellen Stark unsicher
ca. 1650 ~270 ca. −230 seit 1349 Erste systematische Belege
ca. 1750 ~134 −136 in 100 Jahren Wikipedia (Stave church); gut belegt
ca. 1800 ~95 −39 in 50 Jahren Dietrichson-Erhebung
ca. 1850 ~60–80 −15–35 in 50 Jahren Vor Kirchengesetz 1851
1885 ~33 −32 durch Gesetz 1851 Wikipedia: 32 Verluste 1851–1885
Heute 28 −5 seit 1885 28 Stabkirchen in Norwegen (alle namentlich bekannt und dokumentiert) · Vang Stavkirke 1841 verkauft und in Schlesien/Polen wiederaufgebaut — separat zu betrachten
5 · Die fünf Verlustphasen

Warum von über tausend nur 28 übrig blieben

Der Rückgang der Stabkirchen vollzog sich nicht gleichmäßig und nicht aus einem einzigen Grund. Es gab fünf distinkte Phasen mit jeweils unterschiedlichen Ursachen, Mechanismen und Zeitrhythmen.

1349 – ca. 1450
Phase 1 — Größter Einzelverlust
Die Pest: Entvölkerung, Aufgabe, Verfall
Die Pest erreichte Norwegen 1349 über Bergen — eingeschleppt durch ein englisches Handelsschiff. In mehreren Wellen (1349, 1360, 1370, 1392, 1407) dezimierte sie die Bevölkerung um geschätzte 50–60 %. Vor der Pest lebten in Norwegen schätzungsweise 300.000 bis 500.000 Menschen — danach weniger als 200.000 bis 300.000. Norwegen brauchte fast 300 Jahre, um das Vorbevölkerungsniveau wieder zu erreichen — dies gelang erst um ca. 1650.

Der Effekt auf die Stabkirchen war nicht primär Abriss, sondern Aufgabe durch Entvölkerung: Wenn eine Gemeinde von 200 auf 80 Personen schrumpft, braucht sie keine Kirche mehr für 200. Pfarreien wurden zusammengelegt, Kirchen aufgegeben, nicht mehr unterhalten — und verfielen. Dies war die Phase des größten absoluten Verlustes, auch wenn sie in Schriftquellen kaum greifbar ist.
1537 – ca. 1650
Phase 2 — Konfessioneller Bruch
Die Reformation: andere Liturgie, andere Raumkonzepte
Am 2. September 1537 unterschrieb König Christian III. von Dänemark-Norwegen die lutherische Kirchenordnung — die Reformation in Norwegen war vollendet, ohne dass das norwegische Volk dazu befragt wurde. Für die Stabkirchen bedeutete dies einen fundamentalen Wandel: Die protestantische Liturgie stellte die Predigt in den Mittelpunkt — und damit die Kanzel, die Empore, die Sitzordnung. All das ließ sich in den kleinen, dunklen, niedrigen Stabkirchen kaum einbauen. Viele Gemeinden entschieden sich für Neubauten in Blockholzkonstruktion — größer, heller, mit mehr Platz für Bänke und Emporen. Außerdem verlor die Stabkirche ihren sakralen Mehrwert: Reliquien, Seitenaltäre, Wallfahrtsorte — alles, was den alten Bauten eine liturgische Sonderfunktion gegeben hatte, wurde abgeschafft.
ca. 1650 – 1800
Phase 3 — Demografischer Druck
Bevölkerungswachstum: Die Kirchen wurden schlicht zu klein
In den 100 Jahren zwischen 1650 und 1750 verschwanden rund 136 Stabkirchen — der prozentual stärkste Verlust eines Jahrhunderts überhaupt. Der Hauptgrund war keine ideologische, rechtliche oder religiöse Forderung: Die Bevölkerung Norwegens wuchs nach dem Pesttief endlich wieder, und die kleinen Stabkirchen fassten schlicht nicht mehr alle Gemeindemitglieder. Neue Blockkirchen fassten das drei- bis vierfache an Menschen. Kein Gesetz war nötig — reine Pragmatik trieb den Abriss.
1851 – ca. 1885
Phase 4 — Gesetzlicher Dolchstoß
Das Kirchengesetz von 1851: 30 % der Bevölkerung
Im Jahr 1851 legte ein neues norwegisches Kirchengesetz fest, dass alle Kirchen genügend Platz bieten müssen, um mindestens 30 Prozent der örtlichen Bevölkerung aufzunehmen. Dies war der formelle und endgültige Todesstoß für die verbliebenen Stabkirchen — praktisch alle waren viel zu klein, um diese Anforderung zu erfüllen. Zwischen 1851 und 1885 wurden 32 weitere Stabkirchen abgerissen oder verkauft. Dass es zu diesem Zeitpunkt überhaupt noch Stabkirchen gab, die von diesem Gesetz betroffen waren, zeigt, wie viel bereits in Phase 3 verloren gegangen war.
ab ca. 1840
Phase 5 — Die Rettung
Fortidsminneforeningen und J.C. Dahl: das Erwachen des Denkmalschutzes
Gegen den Abriss formierte sich fast zur gleichen Zeit der erste organisierte Widerstand. Der Maler Johan Christian Dahl war der entscheidende Impulsgeber: Er reiste durch Norwegen, dokumentierte die verfallenden Stabkirchen und machte sie durch seine Gemälde und seine Schriften zum nationalen Kulturgut — kurz bevor das Kirchengesetz von 1851 sie endgültig hätte vernichten können. Die Fortidsminneforeningen (Gesellschaft für Denkmalpflege, gegründet 1844) kaufte gefährdete Kirchen auf und setzte sich politisch für ihren Erhalt ein. Borgund Stavkirke war eine der ersten, die durch diese Gesellschaft gerettet wurde. Ohne dieses Engagement wären vermutlich kaum mehr als eine Handvoll Kirchen bis heute erhalten geblieben.
6 · Warum genau diese 28?

Überleben durch Abgelegenheit — und durch Eigensinn

Es ist kein Zufall, welche 28 Stabkirchen überlebt haben. Betrachtet man ihre Lage auf der Karte, fällt sofort auf: Fast alle stehen in abgelegenen Gebirgstälern, in Fjordlagen ohne direkte Handelsrouten oder in dünn besiedelten Randregionen.

Die Logik der Abgelegenheit: Stabkirchen an wichtigen Handelsrouten oder in wachsenden Küstenstädten wurden früh durch größere Kirchen ersetzt — denn dort wuchs die Bevölkerung schnell und der Platzbedarf war offensichtlich. In den Hochtälern von Valdres, Hallingdal oder Numedal wuchs die Bevölkerung langsamer. Dort blieben die alten Kirchen ausreichend groß. Und dort fehlte oft auch das Geld für einen aufwändigen Neubau.

Dazu kommt ein Faktor, der sich durch mehrere Kirchen zieht und den man als lokalen Eigensinn bezeichnen könnte: Hedared in Schweden wurde 1830 per Königlichem Dekret dem Verfall freigegeben — die Dorfbewohner ignorierten das Dekret und pflegten die Kirche heimlich weiter. In Borgund setzte sich die Fortidsminneforeningen gegen einen geplanten Abriss durch. In Urnes hätte ein schlichter Kirchenneubau die touristische Infrastruktur der nächsten Jahrhunderte nie geschaffen.

Kvernes — der Sonderfall: Die Stavkirke von Kvernes auf Averøya ist die einzige der 28 norwegischen Stabkirchen dieses Projekts, die nach dem Mittelalter gebaut wurde — sie entstand 1631–33. Sie ist damit keine mittelalterliche Stabkirche, sondern ein frühneuzeitlicher Nachbau in der alten Technik. Dass die Stabkirchentechnik auch um 1630 noch lebendiges Handwerkswissen war, belegt die Kontinuität dieser Bautradition in den abgelegensten Teilen Norwegens. — Ergänzend dokumentiert dieses Projekt auch die Vang Stavkirke (1841 aus Norwegen verkauft, heute in Polen) und die Hedareds Stavkyrka (einzige erhaltene mittelalterliche Stabkirche Schwedens) — beide separat und nicht als Teil der 28.

Von den einst über tausend Stabkirchen in Norwegen sind heute noch 28 erhalten — alle namentlich bekannt, alle dokumentiert, alle Teil dieses Projekts. Separat zu betrachten ist die Vang Stavkirke: Sie wurde 1841 abgebaut, verkauft und in Schlesien (heute Polen) wieder aufgebaut. Sie ist damit keine der 28 norwegischen Stabkirchen mehr, sondern ein Sonderfall — ein Zeugnis dafür, dass der Wert dieser Bauten auch außerhalb Norwegens früh erkannt wurde.

28 Kirchen. Alle namentlich bekannt, alle datiert, alle dokumentiert. Zur vollständigen Übersicht
1 · The Origin: Christianisation

From the Norse Gods to the Cross — a Long, Violent Journey

In Norway, the Middle Ages began in church-historical terms around the year 1000. The early phase of Christianisation in the 9th and 10th centuries was initially driven from Denmark, but largely from England — for the decisive kings who forced Norway to adopt Christianity had received their religious upbringing there.

Norse belief — Odin, Thor, Freyr, Frigg — was not merely religion but identity and worldview. Converting the Norwegians to Christianity was a long, costly and brutal process.

The Three Kings of Christianisation

ca. 934–961
First Wave
King Håkon I — the Good, who failed
Raised as a Christian in England, Håkon wanted to introduce the new faith but was constrained so heavily by the pagan nobility that at many cultic feasts he was forced to participate in the sacrificial rituals himself. Christianisation remained confined to his immediate circle during his lifetime.
995–1000
Second Wave
King Olav I (Tryggvason) — Christianity as an instrument of power
The Viking chieftain Olav Tryggvason openly used Christianity as a political tool for consolidating power. He forced the population to submit to baptism through threats, corporal punishment and the destruction of cult sites. In his short reign (995–1000) he laid the groundwork for a nationwide church structure.
1015–1030
Completion
King Olav II (the Holy) — Christianisation completed
Also raised as a Christian in England, Olav II brought English clergy to consolidate his ecclesiastical authority. He too relied on compulsion: arson, pillage and the taking of hostages to press farmers into baptism. His death in 1030 at the Battle of Stiklestad was turned by court and church into a legend — reports of miracles at his grave transformed the violent king into a saint whose veneration spread across all of Scandinavia, accelerating the final Christianisation more effectively than any violence had managed.

In the 11th and 12th centuries the ecclesiastical structures were consolidated, bishoprics established and Norway fully integrated into Christian Europe. Only in this phase of stabilisation did the need arise for permanent church buildings in every village and community — and with it the foundation for the great stave church boom of the 12th and 13th centuries.

2 · Why Wood? The Viking Legacy

Stone Cathedrals Everywhere — in Norway, the House of God Grew from the Forest

While stone cathedrals and Romanesque monastery churches were being built across Europe in the 11th and 12th centuries, the north chose wood. This was no makeshift solution — it was a choice rooted in centuries of accumulated craft knowledge.

The Vikings had developed an unmatched mastery of timber through the building of their ocean-going ships: knowledge of grain, shrinkage, the best wood species for different functions, and the right jointing techniques. This knowledge flowed directly into church building.

Wood as a rational choice: Norway possessed virtually inexhaustible forests of pine and spruce. Stone was expensive, often required long transport, and demanded specialised stonemasons who were barely available in Norway. Timber was everywhere, could be worked with local tools and local knowledge, and a skilled carpenter could erect a small stave church within a few months.

The Art of Timber Preparation — Patience over Years

The secret of a stave church's longevity began not on the building site but in the forest — two to three years before felling.

01
Topping the Crown
Two to three years before felling, the tree's crown was removed. The tree survived but was weakened and forced to react.
02
Debarking & Scoring
The standing trunk was debarked and scored. This "wounding" stimulated the tree's self-healing response.
03
Resin Build-up
The tree now produced resin in large quantities to seal its wounds. The timber became saturated from within with this natural preservative.
04
Slow Drying
Drying slowly on the root over two to three years minimised shrinkage cracks. The wood was already largely stable by the time it was felled.
05
Felling & Splitting
The felled timber was not sawn but split — along the natural grain. This kept the wood fibres intact, making the material significantly more durable.
06
Tar Coating
All exterior surfaces were generously coated with pine tar — a natural biocide against insects and fungi, still used today, giving the churches their characteristic dark colour and distinctive smell.
No windows — no accident: The original stave churches had virtually no windows. Affordable glass did not exist, and since contemporary houses also had none, a windowless church was not a deficiency but a reflection of the reality of life. Light entered through door cracks and occasional gaps under the roof overhang. Windows were retrofitted only in the 17th and 18th centuries.
3 · Construction — The Structural Principle

A Timber Frame That Stands for 900 Years

The basic element of all stave churches is a timber frame with vertical wall planks resting on horizontal sill beams. These walls are called stave walls — hence the name. The decisive structural advance over the earlier post churches was simple but revolutionary: no timber touches the ground.

The early post churches (the original type) were built with posts sunk directly into the ground — limiting their lifespan to a few decades before rot destroyed the load-bearing elements. The stave church placed all vertical elements on horizontal sills, which rested in turn on layers of stone. The timber stayed dry and protected.

The sole building material: timber. Carefully selected, straight-grown pine trunks for the structural elements (mast columns, corner staves); oak for sills and wall planks where the component required it; split timber for shingles. No nails in the basic structure — everything held by tongue-and-groove joints, tenons and wedges. The joints permitted slight movement, making the structure resilient against wind and snow loads.

The churches received their characteristic dark tone through regular tar-coating of all exterior surfaces — a protective method still applied today, simultaneously giving the churches their unmistakeable smell.

"Houses of God that stand without equal in the world — and can be admired to this day."
From the foundations of this project
4 · The Peak — Numbers & Estimates

Over a Thousand Churches in a Hundred Years

Between roughly 1100 and 1350, Norway developed a dense landscape of stave churches. How many there were at the peak cannot be stated with certainty — the great majority of these buildings left no written sources, and archaeological traces are often sparse.

On the source situation: Estimates for the total number of medieval stave churches vary considerably: Jensenius (2000) calculates 750 to 1,300 churches; other sources cite up to 2,000. The most commonly cited consensus stands at around 1,000 stave churches before the 1349 plague. This figure is a demographic extrapolation based on the medieval parish structure — not a cadastral survey. Researcher Ansteinsson estimated in 1968 that between 700 and 800 stave churches were in simultaneous use around the year 1300.

The Loss over Time — documented figures

Date Est. number Loss since previous period Source basis
High Middle Ages (ca. 1200–1300) 700–1,300 — (peak) Demographic estimate; Jensenius 2000
Before the plague (ca. 1348) ~1,000 Most-cited consensus
After the plague (ca. 1400–1420) 500–600? ca. −40–50 % No direct records; estimate
After the Reformation (ca. 1550) ~500? Gap in sources Highly uncertain
ca. 1650 ~270 ca. −230 since 1349 First systematic records
ca. 1750 ~134 −136 in 100 years Well attested (Wikipedia: Stave church)
ca. 1800 ~95 −39 in 50 years Dietrichson survey
ca. 1850 ~60–80 −15–35 in 50 years Pre-Church Law 1851
1885 ~33 −32 under Law 1851 Wikipedia: 32 losses 1851–1885
Today 28 −5 since 1885 28 stave churches in Norway (all named and documented) · Vang Stavkirke sold 1841, re-erected in Silesia/Poland — counted separately
5 · The Five Phases of Loss

Why Only 28 of over a Thousand Survived

The decline of the stave churches was neither gradual nor the result of a single cause. There were five distinct phases, each with different reasons, mechanisms and timeframes.

1349 – ca. 1450
Phase 1 — Largest single loss
The Plague: Depopulation, Abandonment, Decay
The plague reached Norway in 1349 via Bergen — brought by an English merchant ship. In several waves (1349, 1360, 1370, 1392, 1407) it reduced the population by an estimated 50–60 %. Before the plague Norway had approximately 300,000 to 500,000 inhabitants — afterwards fewer than 200,000 to 300,000. Norway took nearly 300 years to regain its pre-plague population level — this was not achieved until around 1650. The effect on stave churches was not primarily demolition but abandonment through depopulation: parishes shrank, churches were left unmaintained and decayed.
1537 – ca. 1650
Phase 2 — Confessional rupture
The Reformation: Different Liturgy, Different Spatial Concepts
On 2 September 1537 King Christian III of Denmark-Norway signed the Lutheran church ordinance — the Reformation in Norway was complete, without any consultation of the Norwegian people. For stave churches this meant a fundamental change: Protestant liturgy placed the sermon at its centre — and with it the pulpit, the gallery, the seating plan. None of this could easily be installed in the small, dark, low stave churches. Many parishes chose to build anew in log construction — larger, brighter, with space for pews and galleries. The stave church also lost its sacramental added value: relics, side altars, pilgrimage functions — everything that had given the old buildings a special liturgical purpose was abolished.
ca. 1650 – 1800
Phase 3 — Demographic pressure
Population Growth: The Churches Were Simply Too Small
In the 100 years between 1650 and 1750, approximately 136 stave churches disappeared — the proportionally greatest loss of any century. The primary cause was neither ideological nor legal: Norway's population was finally growing again after the plague nadir, and the small stave churches simply could no longer accommodate all their congregants. New log churches held three to four times as many people. No law was needed — pure pragmatism drove the demolition.
1851 – ca. 1885
Phase 4 — The legal coup de grâce
The Church Law of 1851: 30 % of the Population
In 1851 a new Norwegian church law established that all churches must provide sufficient space to seat at least 30 percent of the local population. This was the formal and definitive death blow for the remaining stave churches — virtually all were far too small to meet the requirement. Between 1851 and 1885, 32 further stave churches were demolished or sold. That stave churches still existed at this point to be affected by the law shows how much had already been lost in Phase 3.
from ca. 1840
Phase 5 — The Rescue
Fortidsminneforeningen and J.C. Dahl: the Awakening of Heritage Protection
Against the tide of demolition, the first organised resistance formed almost simultaneously. The painter Johan Christian Dahl was the decisive driving force: he travelled through Norway, documented the decaying stave churches, and through his paintings and writings made them national cultural treasures — just as the 1851 Church Law threatened to erase them permanently. The Fortidsminneforeningen (Society for the Preservation of Ancient Monuments, founded 1844) bought endangered churches and lobbied politically for their preservation. Borgund Stave Church was among the first to be saved by this society. Without this commitment, barely a handful of churches would likely have survived to the present day.
6 · Why Exactly These 28?

Survival through Remoteness — and Obstinacy

It is no coincidence which 28 stave churches survived. Looking at their locations on a map, one thing stands out immediately: almost all stand in remote mountain valleys, in fjord locations without direct trade routes, or in thinly populated peripheral regions.

The logic of remoteness: Stave churches on important trade routes or in growing coastal towns were replaced early by larger churches — population grew quickly there and the need for more space was obvious. In the high valleys of Valdres, Hallingdal or Numedal, growth was slower. There the old churches remained adequate. And there, too, money for an elaborate new build was often simply lacking.

There is also a factor that runs through several churches and might be called local obstinacy: Hedared in Sweden was condemned to decay by royal decree in 1830 — the villagers ignored the decree and quietly continued maintaining the church. At Borgund, the Fortidsminneforeningen prevailed against a planned demolition. At Urnes, a plain new church building would never have created the tourist infrastructure of the following centuries.

Kvernes — the special case: The Stavkirke of Kvernes on Averøya is the only one of the 28 Norwegian stave churches in this project built after the Middle Ages — it dates from 1631–33. It is thus not a medieval stave church but an early modern rebuild in the old technique. That stave church craft was still living knowledge around 1630 attests to the continuity of this building tradition in the remotest parts of Norway. — This project also documents Vang Stavkirke (sold from Norway in 1841, now in Poland) and Hedareds Stavkyrka (the only surviving medieval stave church in Sweden) — both separately and not as part of the 28.

Of the once over a thousand stave churches in Norway, 28 survive today — all named, all documented, all part of this project. Vang Stavkirke is a separate case: dismantled and sold in 1841, it was re-erected in Silesia (now Poland). It is therefore no longer one of the 28 Norwegian stave churches, but a special case — testament to the fact that the value of these buildings was recognised well beyond Norway's borders.

28 churches. All named, all dated, all documented. View the complete overview
1 · Opprinnelsen: Kristningen

Fra norrøne guder til korset — en lang, voldelig vei

I kirkehistorisk forstand begynte middelalderen i Norge rundt år 1000. Den tidlige kristningsfasen på 800- og 900-tallet ble først drevet frem fra Danmark, men i det vesentlige fra England — for de avgjørende kongene som tvang Norge til å bli kristent, hadde fått sin religiøse oppdragelse der.

Den norrøne gudstroen — Odin, Tor, Frøy, Frigg — var ikke bare religion, men identitet og verdensbilde. Å omvende nordmennene til kristendommen var en lang, kostbar og brutal prosess.

De tre kristningskongene

ca. 934–961
Første bølge
Kong Håkon I — den gode, som mislyktes
Oppdradd som kristen i England ville Håkon innføre den nye troen, men ble bremset så kraftig av de hedenske stormennene at han ved mange kultfester selv måtte delta i offerritualene. Kristningen forble i hans levetid begrenset til hans nærmeste krets.
995–1000
Andre bølge
Kong Olav I (Tryggvason) — kristendommen som maktmiddel
Vikinghovdingen Olav Tryggvason brukte åpent kristendommen som politisk verktøy for å befeste makten. Han tvang befolkningen til dåp gjennom trusler, legemlig straff og ødeleggelse av kultplasser. I sin korte regjeringstid (995–1000) la han grunnlaget for en landsdekkende kirkestruktur.
1015–1030
Fullførelse
Kong Olav II (den hellige) — kristningen fullført
Også oppdradd som kristen i England, tok Olav II med seg engelske geistlige for å befeste sin kirkelige makt. Han baserte seg også på tvang: brannplyndring, ran og gisseltaking for å drive bønder til dåp. Hans død i 1030 i slaget ved Stiklestad ble utnyttet av hoff og kirke til legendebygging — beretninger om mirakler ved hans grav forvandlet den voldelige kongen til en helgen hvis dyrkelse spredte seg over hele Skandinavia og fremskyndte den endelige kristningen mer effektivt enn noen vold noensinne hadde klart.

På 1000- og 1100-tallet ble de kirkelige strukturene befestet, bispedømmer opprettet og Norge fullt integrert i det kristne Europa. Først i denne stabiliseringsfasen oppsto behovet for varige kirkebygninger i hver bygd og hvert sogn — og dermed grunnlaget for den store stavkirkeblomstringen på 1100- og 1200-tallet.

2 · Hvorfor tre? Vikingenes arv

Steinkathedraler overalt — i Norge vokste gudshuset fra skogen

Mens steinkathedraler og romanske klosterkirker ble reist over hele Europa på 1000- og 1100-tallet, valgte nord tre. Dette var ingen nødløsning — det var et valg forankret i århundrer med håndverkskunnskap.

Vikingene hadde utviklet en uovertruffen beherskelse av tre gjennom bygging av havgående skip: kunnskap om årer, krymping, de beste treslagene for ulike funksjoner og de riktige skjøteteknikkene. Denne kunnskapen fløt direkte inn i kirkebyggingen.

Tre som et rasjonelt valg: Norge hadde nærmest uttømmelige skoger av furu og gran. Stein var dyrt, krevde ofte lang transport og spesialiserte steinhuggere — som knapt fantes i Norge. Tre var overalt, kunne bearbeides med lokale verktøy og lokal kunnskap, og en dyktig tømmermann kunne reise en liten stavkirke på noen få måneder.

Kunsten å forberede tømmer — tålmodighet over år

Hemmeligheten bak en stavkirkes lange levetid begynte ikke på byggeplassen, men i skogen — to til tre år før felling.

01
Toppe kronen
To til tre år før felling ble treets krone fjernet. Treet overlevde, men ble svekket og tvunget til å reagere.
02
Barke & risse
Den stående stammen ble barket og risset. Denne «såringen» stimulerte treets selvhelbredelse.
03
Harpiksoppbygging
Treet produserte nå harpiks i store mengder for å tette sårene. Tømmeret ble mettet innenfra med dette naturlige konserveringsmiddelet.
04
Langsom tørking
Langsom tørking på rot over to til tre år minimerte tørkesprekker. Tømmeret var allerede i stor grad stabilt da det ble felt.
05
Felle & kløyve
Det felte tømmeret ble ikke saget, men kløyvd — langs den naturlige åren. Dette holdt trefibrene intakte, noe som gjorde materialet betydelig mer holdbart.
06
Tjærebehandling
Alle utvendige flater ble sjenerøst behandlet med furutjære — et naturlig biocid mot insekter og sopp, fortsatt i bruk i dag, og som gir kirkene deres karakteristiske mørke farge.
Ingen vinduer — ingen tilfeldighet: De opprinnelige stavkirkene hadde praktisk talt ingen vinduer. Rimelig glass fantes ikke, og siden datidens hus heller ikke hadde vinduer, var en vindusløs kirke ikke en mangel — men et speil av hverdagsvirkeligheten. Lys kom inn gjennom dørsprekker og eventuelle åpninger under takutstikket. Vinduer ble først etterinstallert på 1600- og 1700-tallet.
3 · Byggeprinsippet — konstruksjon

Et trekonstruksjon som holder i 900 år

Grunnelementet i alle stavkirker er et treramme med vertikale veggbord hvilende på horisontale syllstokker. Disse veggene kalles stavvegger — derav navnet. Den avgjørende konstruktive fremgangen sammenlignet med de eldre stolpekirkene var enkel, men revolusjonerende: Intet tre berører jorden.

De tidlige stolpekirkene (urtypen) ble bygget med stolper gravd direkte ned i bakken — noe som begrenset levetiden til noen tiår før råte ødela de bærende elementene. Stavkirken plasserte alle vertikale elementer på horisontale syllstokker, som igjen hvilte på steinlag. Tømmeret holdt seg tørt og beskyttet.

Eneste byggemateriale: tre. Nøye utvalgte, rettvokste furustokkjer til de bærende elementene (høgsøyler, hjørnestaver); eik til syllstokker og veggplanker der bygningsdelen krevde det; kløyvd tre til spon. Ingen spiker i grunnkonstruksjonen — alt holdt av not-og-fjær-forbindelser, tapper og kiler. Forbindelsene tillot en viss bevegelse, noe som gjorde konstruksjonen motstandsdyktig mot vind og snølaster.

Kirkene fikk sin karakteristiske mørke tone gjennom regelmessig tjærebehandling av alle utvendige flater — en beskyttelsesmetode som fortsatt brukes i dag og som samtidig gir kirkene deres umiskjennelige lukt.

«Gudshus uten sidestykke i verden — som fortsatt kan beundres den dag i dag.»
Fra grunnlaget for dette prosjektet
4 · Blomstringstiden — tall & anslag

Over tusen kirker på hundre år

Mellom ca. 1100 og 1350 vokste det frem et tett landskap av stavkirker i Norge. Nøyaktig hvor mange det var på toppen, kan ikke sies med sikkerhet — de fleste av disse byggverkene etterlot ingen skriftlige kilder, og arkeologiske spor er ofte sparsomme.

Om kildegrunnlaget: Anslag for det samlede antallet middelalderlige stavkirker varierer betydelig: Jensenius (2000) regner med 750 til 1 300 kirker; andre kilder nevner opptil 2 000. Den hyppigst siterte konsensus er rundt 1 000 stavkirker før pesten i 1349. Dette tallet er en demografisk ekstrapolasjon basert på den middelalderlige sognestrukturen — ikke et kataster. Forsker Ansteinsson anslo i 1968 at mellom 700 og 800 stavkirker var i samtidig bruk rundt år 1300.

Tapet over tid — dokumenterte tall

Tidspunkt Anslått antall Tap siden forrige periode Kildegrunnlag
Høymiddelalderen (ca. 1200–1300) 700–1 300 — (toppunkt) Demografisk anslag; Jensenius 2000
Før pesten (ca. 1348) ~1 000 Hyppigst sitert konsensus
Etter pesten (ca. 1400–1420) 500–600? ca. −40–50 % Ingen direkte belegg; anslag
Etter reformasjonen (ca. 1550) ~500? Kildelukke Svært usikkert
ca. 1650 ~270 ca. −230 siden 1349 Første systematiske belegg
ca. 1750 ~134 −136 på 100 år Godt dokumentert (Wikipedia: Stave church)
ca. 1800 ~95 −39 på 50 år Dietrichsons undersøkelse
ca. 1850 ~60–80 −15–35 på 50 år Før kirkeloven 1851
1885 ~33 −32 under loven 1851 Wikipedia: 32 tap 1851–1885
I dag 28 −5 siden 1885 28 stavkirker i Norge (alle ved navn kjent og dokumentert) · Vang stavkirke solgt 1841, gjenreist i Schlesien/Polen — regnes separat
5 · De fem tapsfasene

Hvorfor bare 28 av over tusen overlevde

Nedgangen i stavkirker var verken jevn eller resultatet av én enkelt årsak. Det var fem distinkte faser med ulike årsaker, mekanismer og tidsmønstre.

1349 – ca. 1450
Fase 1 — Største enkelttap
Pesten: avfolking, oppgivelse, forfall
Pesten nådde Norge i 1349 via Bergen — brakt av et engelsk handelsskip. I flere bølger (1349, 1360, 1370, 1392, 1407) reduserte den befolkningen med anslagsvis 50–60 %. Før pesten hadde Norge anslagsvis 300 000 til 500 000 innbyggere — etterpå færre enn 200 000 til 300 000. Norge brukte nesten 300 år på å gjenvine nivået fra før pesten — dette skjedde ikke før rundt 1650. Virkningen på stavkirkene var ikke primært riving, men oppgivelse gjennom avfolking: sokn krympet, kirker ble forlatt, vedlikehold uteble — og kirkene forfalt.
1537 – ca. 1650
Fase 2 — Konfesjonelt brudd
Reformasjonen: annen liturgi, andre romlige behov
Den 2. september 1537 undertegnet kong Christian III av Danmark-Norge den lutherske kirkeordningen — reformasjonen i Norge var fullbrakt, uten at det norske folk ble spurt. For stavkirkene innebar dette et grunnleggende skifte: protestantisk liturgi satte forkynnelsen i sentrum — og dermed prekestolen, galleriet, sitteplanen. Ingenting av dette lot seg enkelt installere i de små, mørke, lave stavkirkene. Mange menigheter valgte nybygg i tømmerkonstruksjon — større, lysere, med plass til benker og gallerier. Stavkirken mistet også sin sakramentale merverdi: relikvier, sidealtere, valfartsplasser — alt som hadde gitt de gamle byggverkene en særlig liturgisk funksjon, ble avskaffet.
ca. 1650 – 1800
Fase 3 — Demografisk press
Befolkningsvekst: kirkene ble rett og slett for små
På 100 år mellom 1650 og 1750 forsvant rundt 136 stavkirker — prosentvis det største tapet i noe enkelt århundre. Hovedårsaken var verken ideologisk, rettslig eller religiøs: Norges befolkning vokste endelig igjen etter pestebbens, og de små stavkirkene rommet rett og slett ikke alle sognemedlemmene lenger. Nye tømmerkirker hadde plass til tre til fire ganger så mange. Ingen lov var nødvendig — ren pragmatikk drev rivingen.
1851 – ca. 1885
Fase 4 — Det juridiske nådestøtet
Kirkeloven av 1851: 30 % av befolkningen
I 1851 fastslo en ny norsk kirkelov at alle kirker måtte gi tilstrekkelig plass til å sete minst 30 prosent av den lokale befolkningen. Dette var det formelle og endelige dødsstøtet for de gjenværende stavkirkene — praktisk talt alle var altfor små til å oppfylle kravet. Mellom 1851 og 1885 ble 32 ytterligere stavkirker revet eller solgt. At stavkirker fortsatt fantes på dette tidspunktet og ble rammet av loven, viser hvor mye som allerede var tapt i fase 3.
fra ca. 1840
Fase 5 — Redningen
Fortidsminneforeningen og J.C. Dahl: vern og bevisstgjøring
Mot rivingen organiserte nesten samtidig den første motstand. Maleren Johan Christian Dahl var den avgjørende pådriveren: han reiste gjennom Norge, dokumenterte de forfallende stavkirkene og gjorde dem gjennom sine malerier og skrifter til nasjonale kulturskatter — like før kirkeloven av 1851 truet med å slette dem for alltid. Fortidsminneforeningen (stiftet 1844) kjøpte truede kirker og arbeidet politisk for å bevare dem. Borgund stavkirke var blant de første som ble reddet av foreningen. Uten dette engasjementet ville knapt mer enn en håndfull kirker sannsynligvis ha overlevd til i dag.
6 · Hvorfor nettopp disse 28?

Overlevelse gjennom avsideshet — og egenrådighet

Det er ingen tilfeldighet hvilke 28 stavkirker som overlevde. Ser man på plasseringen på kartet, er ett trekk umiddelbart tydelig: nesten alle ligger i avsides fjellbygder, ved fjorder uten direkte handelsruter, eller i tynt befolkede randstrøk.

Avsideshetslogikken: Stavkirker langs viktige handelsruter eller i voksende kystbyer ble tidlig erstattet av større kirker — for der vokste befolkningen raskt og plassbehovet var åpenbart. I høydalene i Valdres, Hallingdal eller Numedal vokste befolkningen langsommere. Der forble de gamle kirkene tilstrekkelig store. Og der manglet det ofte også penger til et nybygg.

Dertil kommer en faktor som går igjen i flere kirker, og som kan kalles lokal egenrådighet: Hedared i Sverige ble i 1830 overlatt til forfall ved kongelig dekret — landsbyboerne ignorerte dekretet og fortsatte å stelle kirken i det skjulte. I Borgund seiret Fortidsminneforeningen mot en planlagt riving. I Urnes ville et enkelt nybygg aldri ha skapt den turistinfrastrukturen som fulgte i de neste århundrene.

Kvernes — særtilfellet: Stavkirken i Kvernes på Averøya er den eneste av de 28 norske stavkirkene i dette prosjektet som ble bygget etter middelalderen — den stammer fra 1631–33. Den er dermed ingen middelalderlig stavkirke, men et tidligmoderne gjenoppbygg i gammel teknikk. At stavkirketeknikken fortsatt var levende håndverkskunnskap rundt 1630, bekrefter kontinuiteten i denne bygningstradisjon i de mest avsides delene av Norge. — Dette prosjektet dokumenterer også Vang stavkirke (solgt fra Norge i 1841, nå i Polen) og Hedareds stavkyrka (eneste bevarte middelalderlige stavkirke i Sverige) — begge separat og ikke som del av de 28.

Av en gang over tusen stavkirker i Norge er i dag 28 bevart — alle ved navn kjent, alle dokumentert, alle del av dette prosjektet. Vang stavkirke er et eget tilfelle: den ble demontert og solgt i 1841 og gjenreist i Schlesien (nå Polen). Den er derfor ikke lenger en av de 28 norske stavkirkene, men et særtilfelle — et vitnesbyrd om at verdien av disse byggverkene ble anerkjent langt utenfor Norges grenser.

28 kirker. Alle ved navn kjent, alle datert, alle dokumentert. Se den fullstendige oversikten