Røldal Stavkirke gehört zu den methodisch schwierigsten Datierungsfällen unter den erhaltenen norwegischen Stabkirchen. Die Jahrringe im Holz konnten keine präzise Aussage liefern — und so stützt sich die Forschung auf eine Kombination aus Bautechnik, Stilanalyse und der Datierung des erhaltenen Inventars.
Røldal liegt auf 380 Metern Höhe in einem engen Tal, umgeben von Gipfeln über 1.500 Meter — im Osten und Norden Haukelifjell und Hardangervidda, im Westen und Süden die Suldalsheier. Vor der Zeit der Schneeräumfahrzeuge und Straßentunnel war das Tal einen großen Teil des Jahres von der Außenwelt abgeschnitten.
Dennoch — oder gerade deshalb — verlief eine der alten Fernwege zwischen Ost- und Westnorwegen über den Haukelifjell und hinunter nach Røldal. Das Tal war seit tausend Jahren ein Kirchenort. Die heutige Stavkirke ist mit großer Wahrscheinlichkeit nicht der erste Sakralbau an diesem Standort.
Røldal Stavkirke ist in der Forschung als ein Grenzfall zwischen Stabkirche und Pfahlkirche eingestuft. Das Konstruktionsprinzip weicht von der klassischen Borgund-Gruppe ab: Langhaus und Chor haben die gleiche Breite, es gibt kein gehobenes Mittelschiff, und die Konstruktion zeigt Elemente, die zwischen dem älteren Pfostentyp und der entwickelten Stabkirche stehen. Westländische Einflüsse — von der Küste und aus dem Kontakt mit gotischer Steinarchitektur — sind erkennbar.
Was Røldal Stavkirke zu mehr als einer regionalen Dorfkirche machte, war ein einziges Objekt: das Triumfkruzifix aus ca. 1250, das über der Öffnung zum Chor hängt. Ihm wurde heilende und wunderwirkende Kraft zugeschrieben — und diese Zuschreibung machte Røldal zum dritten großen Pilgerziel Norwegens nach dem Sunnivaheiligtum auf Selja (seit ca. 1000) und dem Olavsschrein in Nidaros (seit 1031).
Røldal Stave Church is one of the methodologically most challenging dating cases among the surviving Norwegian stave churches. Tree-ring analysis of the timber could not produce a precise result — and so research rests on a combination of building technique, stylistic analysis and the dating of surviving furnishings.
Røldal lies at 380 metres above sea level in a narrow valley enclosed by peaks rising above 1,500 metres — to the east and north Haukelifjell and Hardangervidda, to the west and south the Suldal moors. Before the era of snowploughs and road tunnels, the valley was cut off from the outside world for much of the year.
Nevertheless, one of the old long-distance routes between eastern and western Norway crossed the Haukelifjell and descended into Røldal, which has been a church site for a thousand years. The current stave church is almost certainly not the first sacred building on this site.
Røldal Stave Church is classified in the research literature as a borderline case between stave church and post church. The structural principle departs from the classic Borgund group: nave and chancel are of equal width, there is no raised central nave, and the construction shows elements that stand between the older post type and the developed stave church. West Norwegian influences — from the coast and from contact with Gothic stone architecture — are recognisable.
What elevated Røldal Stave Church above a regional village church was a single object: the triumph crucifix from ca. 1250 hanging over the chancel opening. It was attributed healing and miraculous powers — and this attribution made Røldal the third great pilgrimage destination in Norway after the Sunniva shrine on Selja (from ca. 1000) and the Olav shrine in Nidaros (from 1031).
Røldal stavkirke er et av de metodisk vanskeligste dateringtilfellene blant de bevarte norske stavkirkene. Årsringene i treverket ga ingen presis datering — og forskningen støtter seg på en kombinasjon av byggeteknikk, stilanalyse og datering av bevart inventar.
Røldal ligger 380 meter over havet i en trang dal, omgitt av fjell over 1 500 meter — i øst og nord Haukelifjell og Hardangervidda, i vest og sør Suldalsheiene. Før snøryddingsbiler og vegtunneler fantes, var dalen avskåret fra omverdenen store deler av året.
Likevel — eller nettopp derfor — gikk en av de gamle ferdselsveiene mellom Øst- og Vest-Norge over Haukelifjell og ned til Røldal. Dalen har vært kirkested i tusen år. Den nåværende stavkirken er med stor sannsynlighet ikke det første gudshuset på stedet.
Røldal stavkirke er i forskningen klassifisert som et grensetilfelle mellom stavkirke og stolpekirke. Konstruksjonsprinsippet avviker fra den klassiske Borgund-gruppen: langskip og kor har samme bredde, det er intet hevet midtskip, og konstruksjonen viser elementer som befinner seg mellom den eldre stolpetypen og den utviklede stavkirken. Vestlandske påvirkninger — fra kysten og gjennom kontakt med gotisk steinarkitektur — er synlige.
Det som gjorde Røldal stavkirke til mer enn en regional bygdekirke, var ett enkelt objekt: triumfkrusifikset fra ca. 1250, som henger over åpningen til koret. Det ble tilskrevet helbredende og undergjerningskraft — og denne tilskrivningen gjorde Røldal til Norges tredje store valfartssted etter Sunnivahelligdommen på Selja (fra ca. 1000) og Olavsskrinet i Nidaros (fra 1031).