Ringebu Stavkirke wird dendrochronologisch auf 1192 datiert. Das Fälljahr 1192/1193 der Grundschwellen ist der stärkste verfügbare Einzelbeleg für den Baubeginn. Daneben liefern Münzfunde und Stilanalyse weitere Datierungshinweise, die einen Bau im frühen bis mittleren 13. Jahrhundert nahelegen. Die erste Schrifterwähnung stammt aus dem Jahr 1270.
(1) Dendrochronologie der Grundschwellen: Jahresringdatierte Proben der nördlichen und südlichen Grundschwellen (Terje Thun, NTNU, 1997) zeigen ein Fälljahr von 1192/1193. Das ist der härteste verfügbare Dendrobeleg und daher das Baudatum. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) untersuchten ausschließlich Rødven — keine neuen Dendrodaten für Ringebu.
(2) Münzfunde (Jensenius): Stavkirchenf orscher Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) datierte die Kirche auf ca. 1220 anhand der Münzfunde aus den Ausgrabungen 1980–81. Die ältesten der ca. 900 geborgenen Münzen stammen aus der Regierungszeit Håkon Håkonssons (1217–1263), was Jensenius als Hinweis auf ein Baudatum frühestens um 1220 wertete. Dieses Datum ist in der Literatur weit verbreitet — wird aber durch das Dendrodatum 1192/93 unterboten.
(3) Stilanalyse: Das Westportal mit seiner charakteristischen Tierketten-Komposition ohne Ranken (Vangeportal-Typ) sowie die Taufstein-Datierung (Ende 12. Jahrhundert, Mona Bramer Solhaug) bestätigen eine Entstehung im späten 12. oder frühen 13. Jahrhundert — konsistent mit dem Dendrodatum.
Der Standort von Ringebu Stavkirke am Gildevollen ist einer der bedeutendsten vorchristlichen und frühmittelalterlichen Versammlungsplätze Gudbrandsdalens. Dass hier eine Stabkirche errichtet wurde, folgt dem in Norwegen häufigen Muster der Überlagerung sakraler und weltlicher Versammlungsorte durch christliche Sakralbauten.
| # | Phase | Zeitraum (ca.) | Befund |
|---|---|---|---|
| I | Thing-Stätte (Gildevollen) | vor ~1000 | Alte Versammlungsstätte; Thing-Überlieferung |
| II | Ältere Kirche | ca. 11. Jh. | Pfostenlöcher unter Gulv; frühmittelalterliche Nutzung |
| III | Stabkirche (Kernbau) | 1192/93 | Dendrodatum; Vangeportal; ca. 900 Münzen ab 1217 |
| IV | Kreuzkirche | 1630–31 | Korsarme, neues Chor, Sakristi, Turm · Werner Olsen |
Ringebu (1192/93) gehörte ursprünglich der Borgund-Gruppe an — einer der typologisch fortgeschrittensten Stabkirchen-Klassen mit vier Innenstäben, erhöhtem Mittelschiff, Andreaskreuzen und mehrlagigem Dach. Die Kirche hat heute jedoch ein gänzlich anderes Erscheinungsbild, da sie 1630–31 durch den Baumeister Werner Olsen zur Kreuzkirche umgebaut wurde.
Ringebu bewahrt ein kunsthistorisch vielschichtiges Ensemble: aus dem Mittelalter stammen das Westportal, zwei Kruzifixe und die Skulptur des heiligen Laurentius; aus dem Barock die bedeutende Altartafel, der Predigtstuhl und die Wandmalereien. Die Kombination macht die Kirche zu einem seltenen Dokument der kontinuierlichen Ausstattungsgeschichte über sechs Jahrhunderte.
Ringebu Stave Church is dendrochronologically dated to 1192. The felling year 1192/1193 of the ground sills is the strongest available single piece of evidence for the start of construction. Coin finds and stylistic analysis provide further dating pointers consistent with early to mid-13th century. The first written record dates to 1270.
(1) Dendrochronology of the ground sills: Tree-ring-dated samples from the north and south ground sills (Terje Thun, NTNU, 1997) give a felling year of 1192/1193. This is the strongest available dendro evidence and therefore the construction date. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) examined Rødven only — no new dendro data for Ringebu.
(2) Coin finds (Jensenius): Stave church researcher Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) dated the church to c. 1220 on the basis of coin finds from the 1980–81 excavations. The oldest of the c. 900 coins recovered date to the reign of Håkon Håkonsson (1217–1263), which Jensenius read as pointing to a construction date no earlier than around 1220. This date is widely used in the literature — but it is predated by the dendro result of 1192/93.
(3) Stylistic analysis: The west portal's characteristic animal-chain composition without vine scrolls (Vange portal type) and the font dating (late 12th century, Mona Bramer Solhaug) confirm an origin in the late 12th or early 13th century — consistent with the dendro date.
The site of Ringebu Stave Church at Gildevollen is one of the most significant pre-Christian and early medieval assembly places in Gudbrandsdalen. The construction of a stave church here follows the common Norwegian pattern of overlaying sacred and secular assembly sites with Christian buildings.
| # | Phase | Period (approx.) | Evidence |
|---|---|---|---|
| I | Assembly site (Gildevollen) | before ~1000 | Ancient Thing mound; tradition of assembly |
| II | Earlier church | c. 11th c. | Post-holes under floor; early medieval use |
| III | Stave church (core) | 1192/93 | Dendro date ground sills; Vange portal; c. 900 coins |
| IV | Cruciform church | 1630–31 | Transept, new chancel, sacristy, tower · Werner Olsen |
Ringebu originally belonged to the Borgund group — one of the typologically most advanced stave-church classes, with four inner posts, a raised central nave, St Andrew's crosses and a multi-tiered roof. Today the church has a completely different appearance, having been rebuilt as a cruciform church by master builder Werner Olsen in 1630–31.
Ringebu preserves an art-historically layered ensemble: from the Middle Ages come the west portal, two crucifixes and the figure of St Laurence; from the Baroque the important altarpiece, the pulpit and the wall paintings. The combination makes the church a rare document of six centuries of continuous furnishing history.
Ringebu stavkirke er dendrokronologisk datert til 1192. Felleåret 1192/1193 for grunnstokkene er det sterkeste tilgjengelige enkeltbelegget for byggestart. Myntfunn og stilanalyse gir ytterligere dateringsgrunnlag i samsvar med tidlig til midtre 1200-tall. Første skriftlige kilde er fra 1270.
(1) Dendrokronologi av grunnstokker: Årringsdaterte prøver fra de nordre og søndre grunnstokkene (Terje Thun, NTNU, 1997) viser et felleår på 1192/1193. Dette er det sterkeste tilgjengelige dendrobelegget og brukes derfor som byggeår. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) undersøkte kun Rødven — ingen nye dendrodata for Ringebu.
(2) Myntfunn (Jensenius): Stavkirkeforsker Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) daterte kirken til ca. 1220 på grunnlag av myntfunnene fra utgravningene i 1980–81. De eldste av de ca. 900 myntene stammer fra Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263), noe Jensenius tolket som et tegn på at kirken tidligst ble bygget rundt 1220. Denne dateringen er utbredt i litteraturen — men underbys av dendrodatoen 1192/93.
(3) Stilanalyse: Vestportalens karakteristiske dyrekjedekomposisjon uten rankeverk (Vangeportal-typen) og dåpsfontens datering (slutten av 1100-tallet, Mona Bramer Solhaug) bekrefter en tilblivelse i siste del av 1100-tallet eller tidlig 1200-tall — i samsvar med dendrodatoen.
Stedet for Ringebu stavkirke ved Gildevollen er en av de viktigste førkristne og tidligmiddelalderlige samlingsplassene i Gudbrandsdalen. At det ble reist en stavkirke her, følger det norske mønsteret med å overlagre sakrale og verdslige samlingsplasser med kristne bygninger.
| # | Fase | Periode (ca.) | Bevis |
|---|---|---|---|
| I | Tingstue (Gildevollen) | før ~1000 | Gammel samlingsplasstraditon; tingoverlevering |
| II | Eldre kirke | ca. 1000-tall | Stolpehull under gulvet; tidligmiddelaldersk bruk |
| III | Stavkirke (kjerne) | ca. 1220 | Borgund-gruppen; Vangeportal; ca. 900 mynter fra 1217 |
| IV | Korskirke | 1630–31 | Korsarmer, nytt kor, sakristi, tårn · Werner Olsen |
Ringebu tilhørte opprinnelig Borgund-gruppen — en av de typologisk mest avanserte stavkirkeklassene med fire innerstolper, forhøyet midtrom, andreaskors og flerlagig tak. Kirken har i dag et helt annet utseende, ettersom den i 1630–31 ble bygget om til korskirke av byggmester Werner Olsen.
Ringebu bevarer et kunsthistorisk lagdelt ensemble: fra middelalderen stammer vestportalen, to krusifikser og figuren av den hellige Laurentius; fra barokken den viktige altertavlen, prekestolen og veggmaleriene. Kombinasjonen gjør kirken til et sjeldent dokument over seks århundrers sammenhengende utsmykningshistorie.