Stabkirchen Norwegens
Ringebu
Baudatum 1192
Standort Ringebu, Innlandet · Gudbrandsdalen
Typ Borgund-Gruppe · seit 1630 Kreuzkirche
Umbau 1630 Werner Olsen · Korsarme + Turm
1. Schrifterwähnung 1270
Status Aktive Gemeindekirche
Dokumentenstand: März 2026
1 · Datierung

1192 — Dendrodatum der Grundschwellen · Münzfunde und Stilanalyse als zweite Stränge

Ringebu Stavkirke wird dendrochronologisch auf 1192 datiert. Das Fälljahr 1192/1193 der Grundschwellen ist der stärkste verfügbare Einzelbeleg für den Baubeginn. Daneben liefern Münzfunde und Stilanalyse weitere Datierungshinweise, die einen Bau im frühen bis mittleren 13. Jahrhundert nahelegen. Die erste Schrifterwähnung stammt aus dem Jahr 1270.

Drei Datierungsstränge — warum 1192 das Baudatum ist:

(1) Dendrochronologie der Grundschwellen: Jahresringdatierte Proben der nördlichen und südlichen Grundschwellen (Terje Thun, NTNU, 1997) zeigen ein Fälljahr von 1192/1193. Das ist der härteste verfügbare Dendrobeleg und daher das Baudatum. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) untersuchten ausschließlich Rødven — keine neuen Dendrodaten für Ringebu.

(2) Münzfunde (Jensenius): Stavkirchenf orscher Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) datierte die Kirche auf ca. 1220 anhand der Münzfunde aus den Ausgrabungen 1980–81. Die ältesten der ca. 900 geborgenen Münzen stammen aus der Regierungszeit Håkon Håkonssons (1217–1263), was Jensenius als Hinweis auf ein Baudatum frühestens um 1220 wertete. Dieses Datum ist in der Literatur weit verbreitet — wird aber durch das Dendrodatum 1192/93 unterboten.

(3) Stilanalyse: Das Westportal mit seiner charakteristischen Tierketten-Komposition ohne Ranken (Vangeportal-Typ) sowie die Taufstein-Datierung (Ende 12. Jahrhundert, Mona Bramer Solhaug) bestätigen eine Entstehung im späten 12. oder frühen 13. Jahrhundert — konsistent mit dem Dendrodatum.

Der Taufstein — älter als die Stabkirche: Der Taufstein aus Kleberstein stammt nach Datierung von Mona Bramer Solhaug (Kulturhistorisk museum) aus dem Ende des 12. Jahrhunderts — er gehörte zur Pfostenkirche, die der Stabkirche vorausging, und wurde in den Neubau übernommen. Das ist ein konkreter Nachweis der Sakralkontinuität am Ort.
Baudatum
1192 · Dendro der Grundschwellen (Thun 1997)
Dendromethode
Jahresringproben N + S Grundschwellen · kein Borkenkantenbefund vermeldet
Jensenius-Datierung
Ca. 1220 · Münzfunde · weit verbreitet in der Literatur
Münzfunde 1980–81
Ca. 900 Münzen · älteste: Håkon Håkonsson (1217–1263)
Taufstein
Ende 12. Jh. (Solhaug) · aus Pfostenkirche übernommen
1. Schrifterwähnung
1270 (verlorenes Diplom)
Neue Dendrostudien 2024
Keine (Borgen/Hjelen/Svarva 2024 = nur Rødven)
Thing-Stätte
Gildevollen · Gilde urk. 1375–1454
2 · Vorgängerbauten

Alte Thing-Stätte und frühe christliche Kontinuität

Der Standort von Ringebu Stavkirke am Gildevollen ist einer der bedeutendsten vorchristlichen und frühmittelalterlichen Versammlungsplätze Gudbrandsdalens. Dass hier eine Stabkirche errichtet wurde, folgt dem in Norwegen häufigen Muster der Überlagerung sakraler und weltlicher Versammlungsorte durch christliche Sakralbauten.

Gildevollen — Thing und Gilde: Der Platz Gildevollen bei Ringebu war ein alter Thing-Hügel, an dem sich die Menschen Gudbrandsdalens zur Rechtspflege versammelten. Das christliche Gilde in Ringebu ist urkundlich von 1375 bis 1454 belegt und gibt damit der Tradition des Versammelns an diesem Ort eine kirchliche Kontinuität über Jahrhunderte.
#PhaseZeitraum (ca.)Befund
IThing-Stätte (Gildevollen)vor ~1000Alte Versammlungsstätte; Thing-Überlieferung
IIÄltere Kircheca. 11. Jh.Pfostenlöcher unter Gulv; frühmittelalterliche Nutzung
IIIStabkirche (Kernbau)1192/93Dendrodatum; Vangeportal; ca. 900 Münzen ab 1217
IVKreuzkirche1630–31Korsarme, neues Chor, Sakristi, Turm · Werner Olsen
3 · Architektur & Bautyp

Borgund-Gruppe — und radikaler Umbau zur Kreuzkirche 1630

Ringebu (1192/93) gehörte ursprünglich der Borgund-Gruppe an — einer der typologisch fortgeschrittensten Stabkirchen-Klassen mit vier Innenstäben, erhöhtem Mittelschiff, Andreaskreuzen und mehrlagigem Dach. Die Kirche hat heute jedoch ein gänzlich anderes Erscheinungsbild, da sie 1630–31 durch den Baumeister Werner Olsen zur Kreuzkirche umgebaut wurde.

Werner Olsen — Meisterbaumeister Gudbrandsdalens: Der Umbau von 1630–31 ist das Werk des Baumeisters Werner Olsen, der auch die Stabkirchen in Lom und Vågå umbaute. Olsen war bekannt für seine schlanken, eleganten Kirchtürme — er soll auch am Nidaros-Domspir gearbeitet haben (1638). Der Ringebu-Turm mit seinem charakteristischen schlanken Spir ist sein Markenzeichen.
Was vom mittelalterlichen Bau erhalten ist: Trotz des massiven Umbaus sind die vier Innenstäbe (Midtromsstäbe) der ursprünglichen Stabkirche noch vorhanden — sie wurden 1921 wieder sichtbar gemacht, nachdem sie zwischenzeitlich verborgen waren. Das Westportal (Vangeportal) ist original, ebenso das Südportal (in Teilen). Der gesamte Außenbau und der Turm stammen dagegen aus dem 17. Jahrhundert.
Urspr. Typ
Borgund-Gruppe · vier Innenstäbe · erhöhtes Mittelschiff
Heutiger Typ
Kreuzkirche in Stabwerk · seit 1630–31
Baumeister 1630
Werner Olsen (auch Lom, Vågå, Nidaros-Spir)
Turm
1631 · schlankes Spir · Markenzeichen Olsens
Midtromsstäbe
Original · 1921 wieder sichtbar gemacht
Westportal
Original mittelalterlich · Vangeportal-Typ
Kapazität
Ca. 300 Sitzplätze (nach Umbau)
Ausrichtung
West–Ost · aktive Gemeindekirche
4 · Dokumentierte Veränderungen

Vom Stabkirchen-Rohbau zur barocken Kreuzkirche — 800 Jahre im Wandel

1192/93
Errichtung der Stabkirche
Dendrodatum der Grundschwellen (Thun 1997). Borgund-Gruppe; Vangeportal; Taufstein aus Pfostenkirche.
1270
Erste Schrifterwähnung
Urkundliche Nennung der Kirche in Ringebu.
1375–1454
Gilde in Ringebu urkundlich
Christliches Gilde am Gildevollen belegt — kontinuierliche Bedeutung des Platzes als religiöses und soziales Zentrum Gudbrandsdalens.
1630–1631
Großer Umbau durch Werner Olsen
Korsarme nach Nord und Süd; neues Chor und Sakristi; Turm mit schlankem Spir (1631). Kirche nun kreuzförmig; Kapazität deutlich erweitert.
1680er
Früheste Akanthusschnitzerei Gudbrandsdalens
Altartafel im Akanthusstil aufgestellt — die früheste bekannte Akanthusschnitzarbeit in Gudbrandsdalen.
ca. 1700
Predigtstuhl und Korskilje-Dekor
Predigtstuhl mit Frederik IVs Monogramm über dem Korskilje; Lars Jensen Borg zugeschrieben.
1719
Wandmalereien
Wandmalereien im Innenraum aufgebracht — baroque Dekorationswelle in Gudbrandsdaler Kirchen.
1921
Restaurierung — Midtromsstäbe freigelegt
Gallerie entfernt; Midtromsstäbe der ursprünglichen Stabkirche wieder freigelegt und verankert; Decke entfernt; Wandmalereien restauriert.
5 · Kunsthistorische Bedeutung

Vangeportal, früheste Akanthusschnitzerei und ein bemerkenswertes Kruzifix

Ringebu bewahrt ein kunsthistorisch vielschichtiges Ensemble: aus dem Mittelalter stammen das Westportal, zwei Kruzifixe und die Skulptur des heiligen Laurentius; aus dem Barock die bedeutende Altartafel, der Predigtstuhl und die Wandmalereien. Die Kombination macht die Kirche zu einem seltenen Dokument der kontinuierlichen Ausstattungsgeschichte über sechs Jahrhunderte.

Westportal (Vangeportal-Typ, frühes 13. Jh.): Das Westportal zeigt eine charakteristische Tierkettenkomposition ohne Ranken — zwei ineinandergreifende Tierketten, die sich um die Archivolte winden. Die abgeflachten Säulenschäfte sind ein typisches Merkmal des Vangeportal-Typs. Das Portal ist stilistisch eng verwandt mit dem Westportal von Ringebu Øye — beide gehören zur gleichen Werkstatt-Tradition des frühen 13. Jahrhunderts in Gudbrandsdalen.
Frühestes Akanthusschnitzwerk Gudbrandsdalens (1680er): Die Altartafel aus den 1680er Jahren ist die früheste bekannte Arbeit im Akanthusstil in Gudbrandsdalen — einer Schnitzkunst, die von den flämisch-niederländischen Barockvorbildern inspiriert war und im 17./18. Jahrhundert ganz Norwegen eroberte. Ringebu gilt als Pionierstandort dieser Kunstgattung in der Region.
Kruzifix (erste Hälfte 13. Jh.) und Laurentius-Skulptur (Mitte 13. Jh.): Im Innenraum befinden sich zwei mittelalterliche Kruzifixe (eines groß, eines klein) aus der ersten Hälfte des 13. Jahrhunderts sowie eine qualitätvolle Skulptur des heiligen Laurentius aus der Mitte des 13. Jahrhunderts, die im Korskilje aufgestellt ist. Die Skulptur gehört zu den feinsten mittelalterlichen Holzskulpturen Gudbrandsdalens.
Predigtstuhl mit Frederik IVs Monogramm (ca. 1700): Der barocke Predigtstuhl trägt über dem Korskilje das Monogramm König Frederiks IV. und wird Lars Jensen Borg zugeschrieben. Er gehört zu einer Gruppe qualitätvoller Barockschnitzereien, die um 1700 in mehrere Gudbrandsdaler Kirchen kamen.
Westportal
Vangeportal-Typ · Tierketten · frühes 13. Jh.
Südportal
Rückstände · pilasterförmige Säulen · mittelalterlich
Kruzifix (groß)
1. Hälfte 13. Jh. · original
Kruzifix (klein)
1. Hälfte 13. Jh. · original
Hl. Laurentius
Mitte 13. Jh. · im Korskilje
Altartafel
1680er · früheste Akanthusarbeit Gudbrandsdalens
Predigtstuhl
Ca. 1700 · Lars Jensen Borg · Frederik IV-Monogramm
Wandmalereien
1719 · barock
6 · Besonderheiten & Einzigartigkeiten

Was Ringebu unvergleichlich macht

Der einzige erhaltene Stabkirchen-Umbau von Werner Olsen mit vollständigem Turm. Werner Olsen baute mehrere Gudbrandsdaler Stabkirchen um, aber nur in Ringebu ist sein charakteristischer schlanker Turm vollständig erhalten — ein Meisterwerk des norwegischen Barock-Kirchenbaus des 17. Jahrhunderts.
Die früheste Akanthusschnitzerei Gudbrandsdalens. Die Altartafel der 1680er Jahre brachte den Akanthusstil als erste nach Gudbrandsdalen — Ringebu war damit Pionier einer Kunstgattung, die die Region im 18. Jahrhundert prägen sollte.
Midtromsstäbe der originalen Stabkirche noch in situ. Trotz des massiven Umbaus von 1630 sind die vier Innenstäbe des mittelalterlichen Stabkirchenbaus noch am Platz — seit der Restaurierung 1921 wieder sichtbar. Eine direkte materielle Verbindung zum frühen 13. Jahrhundert mitten in einer barocken Kreuzkirche.
Thing-Stätte, Gilde und Stabkirche — drei Kontinuitäten an einem Ort. Gildevollen bei Ringebu war zuerst Thing-Platz, dann Gildeort (1375–1454), dann Pfarrkirche — eine außergewöhnliche Kontinuität sakraler und gemeinschaftlicher Bedeutung über mehr als ein Jahrtausend.
Lars Myttings Trilogie „Søsterklokkene“ — literarisches Monument. Ringebu stavkirke inspirierte Lars Mytting zu seiner Hekne-Trilogie (2018–2023). Das Sagengut der Kirche — die Legende der Schwesterglocken — bildet die Kulisse der fiktiven Gemeinde Butangen. Die Trilogie ist in über 20 Sprachen übersetzt und hat Ringebu international bekannt gemacht.
900 Münzfunde — eine der reichsten Fundstellen Norwegen. Die ca. 900 Münzen aus den Ausgrabungen 1980–81 gehören zu den umfangreichsten Münzfundkomplexen, die je in einer norwegischen Stabkirche geborgen wurden — ein einzigartiges Fenster in die wirtschaftliche Geschichte Gudbrandsdalens.
1 · Dating

1192 — dendro date of the ground sills · coin finds and stylistic analysis as secondary strands

Ringebu Stave Church is dendrochronologically dated to 1192. The felling year 1192/1193 of the ground sills is the strongest available single piece of evidence for the start of construction. Coin finds and stylistic analysis provide further dating pointers consistent with early to mid-13th century. The first written record dates to 1270.

Three dating strands — why 1192 is the construction date:

(1) Dendrochronology of the ground sills: Tree-ring-dated samples from the north and south ground sills (Terje Thun, NTNU, 1997) give a felling year of 1192/1193. This is the strongest available dendro evidence and therefore the construction date. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) examined Rødven only — no new dendro data for Ringebu.

(2) Coin finds (Jensenius): Stave church researcher Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) dated the church to c. 1220 on the basis of coin finds from the 1980–81 excavations. The oldest of the c. 900 coins recovered date to the reign of Håkon Håkonsson (1217–1263), which Jensenius read as pointing to a construction date no earlier than around 1220. This date is widely used in the literature — but it is predated by the dendro result of 1192/93.

(3) Stylistic analysis: The west portal's characteristic animal-chain composition without vine scrolls (Vange portal type) and the font dating (late 12th century, Mona Bramer Solhaug) confirm an origin in the late 12th or early 13th century — consistent with the dendro date.

The baptismal font — older than the stave church: The soapstone font has been dated by Mona Bramer Solhaug (Kulturhistorisk museum) to the late 12th century — it belonged to the post church that preceded the stave church and was carried over into the new building. This is concrete evidence of sacred continuity at the site.
Construction date
1192 · dendro of ground sills (Thun 1997)
Dendro method
Tree-ring samples N + S ground sills · no bark edge reported
Jensenius dating
c. 1220 · coin finds · widely cited in literature
Coin finds 1980–81
c. 900 coins · oldest: Håkon Håkonsson (1217–1263)
Baptismal font
Late 12th c. (Solhaug) · carried over from post church
1st written record
1270 (lost diploma)
New dendro studies 2024
None (Borgen/Hjelen/Svarva 2024 = Rødven only)
Assembly site
Gildevollen · guild documented 1375–1454
2 · Predecessor Buildings

Ancient assembly site and early Christian continuity

The site of Ringebu Stave Church at Gildevollen is one of the most significant pre-Christian and early medieval assembly places in Gudbrandsdalen. The construction of a stave church here follows the common Norwegian pattern of overlaying sacred and secular assembly sites with Christian buildings.

Gildevollen — Thing and guild: The place Gildevollen near Ringebu was an ancient Thing mound where the people of Gudbrandsdalen gathered for law and justice. The Christian guild in Ringebu is documented from 1375 to 1454, giving the tradition of assembly at this site an ecclesiastical continuity spanning centuries.
#PhasePeriod (approx.)Evidence
IAssembly site (Gildevollen)before ~1000Ancient Thing mound; tradition of assembly
IIEarlier churchc. 11th c.Post-holes under floor; early medieval use
IIIStave church (core)1192/93Dendro date ground sills; Vange portal; c. 900 coins
IVCruciform church1630–31Transept, new chancel, sacristy, tower · Werner Olsen
3 · Architecture & Building Type

Borgund group — and radical rebuilding as a cruciform church in 1630

Ringebu originally belonged to the Borgund group — one of the typologically most advanced stave-church classes, with four inner posts, a raised central nave, St Andrew's crosses and a multi-tiered roof. Today the church has a completely different appearance, having been rebuilt as a cruciform church by master builder Werner Olsen in 1630–31.

Werner Olsen — master builder of Gudbrandsdalen: The 1630–31 rebuilding is the work of Werner Olsen, who also rebuilt the stave churches at Lom and Vågå. Olsen was known for his slender, elegant church towers — he is also said to have worked on the Nidaros Cathedral spire (1638). The Ringebu tower with its characteristically slender spire is his signature.
What survives from the medieval building: Despite the extensive rebuilding, the four inner posts (midtromsstaver) of the original stave church are still in place — made visible again in 1921 after having been concealed. The west portal (Vange portal) is original, as are remains of the south portal. The entire exterior and tower date from the 17th century.
Original type
Borgund group · four inner posts · raised central nave
Present type
Cruciform stave church · since 1630–31
Master builder 1630
Werner Olsen (also Lom, Vågå, Nidaros spire)
Tower
1631 · slender spire · Olsen's signature
Inner posts
Original · exposed again in 1921
West portal
Original medieval · Vange portal type
Capacity
c. 300 seats (after rebuilding)
Status
Active parish church
4 · Documented Changes

From stave church to Baroque cruciform — 800 years of transformation

c. 1220
Construction of the stave church
Borgund group; Vange portal with animal-chain composition; post-holes attest to earlier church on same site.
1270
First written record
Documentary mention of the church at Ringebu.
1375–1454
Guild at Ringebu documented
Christian guild at Gildevollen recorded — continuous significance of the site as religious and social centre of Gudbrandsdalen.
1630–1631
Major rebuilding by Werner Olsen
Transept arms to north and south; new chancel and sacristy; tower with slender spire (1631). Church now cruciform; capacity greatly increased.
1680s
Earliest acanthus carving in Gudbrandsdalen
Altarpiece in acanthus style installed — the earliest known acanthus carving in Gudbrandsdalen.
c. 1700
Pulpit and chancel screen decoration
Pulpit with Frederik IV's monogram above the chancel screen; attributed to Lars Jensen Borg.
1719
Wall paintings
Interior wall paintings applied — part of the Baroque decoration wave in Gudbrandsdalen churches.
1921
Restoration — inner posts exposed
Gallery removed; original inner posts of the stave church re-exposed and secured; ceiling removed; wall paintings restored.
5 · Art-Historical Significance

Vange portal, earliest acanthus carving and a remarkable crucifix

Ringebu preserves an art-historically layered ensemble: from the Middle Ages come the west portal, two crucifixes and the figure of St Laurence; from the Baroque the important altarpiece, the pulpit and the wall paintings. The combination makes the church a rare document of six centuries of continuous furnishing history.

West portal (Vange portal type, early 13th c.): The west portal shows a characteristic animal-chain composition without vine scrolls — two interlocking chains of animals winding around the archivolte. The flattened column shafts are a typical feature of the Vange portal type. The portal is stylistically closely related to the west portal of Ringebu Øye — both belong to the same workshop tradition of early 13th-century Gudbrandsdalen.
Earliest acanthus carving in Gudbrandsdalen (1680s): The altarpiece from the 1680s is the earliest known work in the acanthus style in Gudbrandsdalen — a carving art inspired by Flemish-Dutch Baroque models that conquered all of Norway in the 17th–18th centuries. Ringebu is regarded as the pioneer location of this art form in the region.
Crucifixes (first half 13th c.) and St Laurence sculpture (mid-13th c.): The interior contains two medieval crucifixes from the first half of the 13th century and a fine sculpture of St Laurence from the mid-13th century, placed in the chancel screen. The sculpture ranks among the finest medieval wood sculptures of Gudbrandsdalen.
West portal
Vange portal type · animal chains · early 13th c.
South portal
Remains · pilaster-form columns · medieval
Crucifix (large)
1st half 13th c. · original
Crucifix (small)
1st half 13th c. · original
St Laurence
Mid-13th c. · in chancel screen
Altarpiece
1680s · earliest acanthus work in Gudbrandsdalen
Pulpit
c. 1700 · Lars Jensen Borg · Frederik IV monogram
Wall paintings
1719 · Baroque
6 · Unique Features

What Makes Ringebu Incomparable

The only surviving Werner Olsen rebuilding with its tower complete. Werner Olsen rebuilt several Gudbrandsdalen stave churches, but only at Ringebu does his characteristic slender tower survive intact — a masterpiece of 17th-century Norwegian Baroque church architecture.
The earliest acanthus carving in Gudbrandsdalen. The 1680s altarpiece brought the acanthus style to Gudbrandsdalen first — making Ringebu the pioneer of an art form that would define the region in the 18th century.
Original stave-church inner posts still in situ. Despite the extensive 1630 rebuilding, the four inner posts of the medieval stave church remain in place — visible again since the 1921 restoration. A direct material link to the early 13th century inside a Baroque cruciform church.
Thing site, guild and stave church — three continuities in one place. Gildevollen at Ringebu was first an assembly mound, then a guild site (1375–1454), then a parish church — an extraordinary continuity of sacred and communal significance spanning more than a millennium.
900 coin finds — one of the richest single deposits in Norway. The c. 900 coins from the 1980–81 excavations form one of the largest coin assemblages ever recovered from a Norwegian stave church — a unique window onto the economic history of Gudbrandsdalen.
1 · Datering

1192 — dendrodato for grunnstokker · myntfunn og stilanalyse som sekundære spor

Ringebu stavkirke er dendrokronologisk datert til 1192. Felleåret 1192/1193 for grunnstokke­ne er det sterkeste tilgjengelige enkeltbelegget for byggestart. Myntfunn og stilanalyse gir ytterligere dateringsgrunnlag i samsvar med tidlig til midtre 1200-tall. Første skriftlige kilde er fra 1270.

Tre dateringsspor — hvorfor 1192 er byggeåret:

(1) Dendrokronologi av grunnstokker: Årrings­daterte prøver fra de nordre og søndre grunnstokke­ne (Terje Thun, NTNU, 1997) viser et felleår på 1192/1193. Dette er det sterkeste tilgjengelige dendrobelegget og brukes derfor som byggeår. Borgen/Hjelen/Svarva (2024) undersøkte kun Rødven — ingen nye dendrodata for Ringebu.

(2) Myntfunn (Jensenius): Stavkirkeforsker Jørgen Holten Jensenius (1946–2017) daterte kirken til ca. 1220 på grunnlag av myntfunnene fra utgravningene i 1980–81. De eldste av de ca. 900 myntene stammer fra Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263), noe Jensenius tolket som et tegn på at kirken tidligst ble bygget rundt 1220. Denne dateringen er utbredt i litteraturen — men underbys av dendrodatoen 1192/93.

(3) Stilanalyse: Vestportalens karakteristiske dyrekjedekomposisjon uten rankeverk (Vangeportal-typen) og dåpsfontens datering (slutten av 1100-tallet, Mona Bramer Solhaug) bekrefter en tilblivelse i siste del av 1100-tallet eller tidlig 1200-tall — i samsvar med dendrodatoen.

Døpefonten — eldre enn stavkirken: Klebersteins­fonten er datert av Mona Bramer Solhaug (Kulturhistorisk museum) til slutten av 1100-tallet — den tilhørte stolpekirken som gikk forut for stavkirken og ble tatt med inn i det nye bygget. Det er et konkret bevis på sakral kontinuitet på stedet.
Byggeår
1192 · dendro av grunnstokker (Thun 1997)
Dendrometode
Årrings­prøver N + S grunnstokker · ingen barkekant rapportert
Jensenius-datering
Ca. 1220 · myntfunn · utbredt i litteraturen
Myntfunn 1980–81
Ca. 900 mynter · eldste: Håkon Håkonsson (1217–1263)
Døpefont
Slutten av 1100-t. (Solhaug) · overtatt fra stolpekirken
1. skriftlige kilde
1270 (tapt diplom)
Nye dendrostudier 2024
Ingen (Borgen/Hjelen/Svarva 2024 = kun Rødven)
Tingstue
Gildevollen · gilde dokumentert 1375–1454
2 · Forgjengerbygninger

Gammel tingstue og tidlig kristen kontinuitet

Stedet for Ringebu stavkirke ved Gildevollen er en av de viktigste førkristne og tidligmiddelalderlige samlingsplassene i Gudbrandsdalen. At det ble reist en stavkirke her, følger det norske mønsteret med å overlagre sakrale og verdslige samlingsplasser med kristne bygninger.

Gildevollen — ting og gilde: Gildevollen ved Ringebu var en gammel tinghøy der folk fra Gudbrandsdalen samlet seg til rettssaker. Det kristne gildet i Ringebu er dokumentert fra 1375 til 1454 og gir stedets samlingsplass en kirkelig kontinuitet over flere århundrer.
#FasePeriode (ca.)Bevis
ITingstue (Gildevollen)før ~1000Gammel samlingsplasstraditon; tingoverlevering
IIEldre kirkeca. 1000-tallStolpehull under gulvet; tidligmiddelaldersk bruk
IIIStavkirke (kjerne)ca. 1220Borgund-gruppen; Vangeportal; ca. 900 mynter fra 1217
IVKorskirke1630–31Korsarmer, nytt kor, sakristi, tårn · Werner Olsen
3 · Arkitektur og bygningstype

Borgund-gruppen — og radikal ombygging til korskirke i 1630

Ringebu tilhørte opprinnelig Borgund-gruppen — en av de typologisk mest avanserte stavkirke­klassene med fire innerstolper, forhøyet midtrom, andreaskors og flerlagig tak. Kirken har i dag et helt annet utseende, ettersom den i 1630–31 ble bygget om til korskirke av byggmester Werner Olsen.

Werner Olsen — mesterbygmester i Gudbrandsdalen: Ombyggingen 1630–31 er et verk av byggmesteren Werner Olsen, som også bygde om stavkirkene i Lom og Vågå. Olsen var kjent for sine slanke, elegante kirketårn — han skal også ha arbeidet med Nidaros-spiret (1638). Ringebu-tårnet med sitt karakteristiske slanke spir er hans signatur.
Hva som er bevart fra middelalderbygget: Til tross for den massive ombyggingen er de fire innerstolpene (midtromsstavene) fra den opprinnelige stavkirken fortsatt på plass — de ble synliggjort igjen i 1921 etter å ha vært skjult. Vestportalen (Vangeportalen) er original, likeledes rester av sørportalen. Hele det ytre og tårnet stammer fra 1600-tallet.
Oppr. type
Borgund-gruppen · fire innerstolper · forhøyet midtrom
Nåværende type
Korskirke i stavverk · siden 1630–31
Byggmester 1630
Werner Olsen (også Lom, Vågå, Nidaros-spir)
Tårn
1631 · slankt spir · Olsens signatur
Midtromsstaver
Originale · synliggjort igjen 1921
Vestportal
Original middelaldersk · Vangeportal-type
Kapasitet
Ca. 300 sitteplasser (etter ombygging)
Status
Aktiv soknekirke
4 · Dokumenterte endringer

Fra stavkirke til barokk korskirke — 800 år i forandring

ca. 1220
Oppføring av stavkirken
Borgund-gruppen; Vangeportal med dyrekjedekomposisjon; stolpehull dokumenterer eldre kirke på stedet.
1270
Første skriftlige kilde
Dokumentarisk omtale av kirken i Ringebu.
1375–1454
Gilde i Ringebu dokumentert
Kristent gilde ved Gildevollen belyst — kontinuerlig betydning for stedet som religiøst og sosialt sentrum i Gudbrandsdalen.
1630–1631
Stor ombygging ved Werner Olsen
Korsarmer mot nord og sør; nytt kor og sakristi; tårn med slankt spir (1631). Kirken har nå korsform; kapasiteten øket vesentlig.
1680-åra
Tidligste akantus­skurd i Gudbrandsdalen
Altertavle i akantus­stil satt opp — den tidligste kjente akantus­arbeid i Gudbrandsdalen.
ca. 1700
Prekestol og korskille-dekor
Prekestol med Frederik IVs monogram over korskillet; tilskrevet Lars Jensen Borg.
1719
Veggmalerier
Veggmalerier påført i interiøret — del av den barokke dekorasjonsbølgen i Gudbrandsdalens kirker.
1921
Restaurering — midtromsstaver synliggjort
Galleri fjernet; opprinnelige innerstolper fra stavkirken blottlagt igjen og forankret; tak fjernet; veggmalerier restaurert.
5 · Kunsthistorisk betydning

Vangeportal, tidligste akantus­skurd og et bemerkelsesverdig krusifiks

Ringebu bevarer et kunsthistorisk lagdelt ensemble: fra middelalderen stammer vestportalen, to krusifikser og figuren av den hellige Laurentius; fra barokken den viktige altertavlen, prekestolen og veggmaleriene. Kombinasjonen gjør kirken til et sjeldent dokument over seks århundrers sammenhengende utsmykningshistorie.

Vestportalen (Vangeportal-type, tidlig 1200-tall): Vestportalen viser en karakteristisk dyrekjedekomposisjon uten rankeverk — to sammenvevde dyrekjeder som slynger seg rundt arkivolten. De flattrykte søyleskaftene er et typisk kjennetegn ved Vangeportal-typen. Portalen er stilistisk nært beslektet med vestportalen til Ringebu Øye — begge tilhører samme verkstedtradisjon fra tidlig 1200-tall i Gudbrandsdalen.
Tidligste akantus­skurd i Gudbrandsdalen (1680-åra): Altertavlen fra 1680-åra er det tidligste kjente akantus­arbeid i Gudbrandsdalen — en treskjæringskunst inspirert av flamsk-nederlandske barokkforbilder som erobret hele Norge i 1600–1700-tallet. Ringebu regnes som pionersted for denne kunstarten i regionen.
Krusifikser (første halvdel 1200-tall) og Laurentius-skulptur (midten 1200-tall): Interiøret inneholder to middelalderske krusifikser fra første halvdel av 1200-tallet samt en kvalitetsfull skulptur av den hellige Laurentius fra midten av 1200-tallet, plassert i korskillet. Skulpturen hører til de fineste middelalderske treskulpturene i Gudbrandsdalen.
Vestportal
Vangeportal-type · dyrekjeder · tidlig 1200-tall
Sørportal
Rester · pilasterformede søyler · middelaldersk
Krusifiks (stort)
1. halvdel 1200-tall · originalt
Krusifiks (lite)
1. halvdel 1200-tall · originalt
Hl. Laurentius
Midten 1200-tall · i korskillet
Altertavle
1680-åra · tidligste akantus­arbeid i Gudbrandsdalen
Prekestol
Ca. 1700 · Lars Jensen Borg · Frederik IV-monogram
Veggmalerier
1719 · barokk
6 · Særtrekk & unike egenskaper

Det som gjør Ringebu usammenlignbar

Den eneste bevarte Werner Olsen-ombyggingen med komplett tårn. Werner Olsen bygde om flere Gudbrandsdalens stavkirker, men bare i Ringebu er hans karakteristiske slanke tårn fullstendig bevart — et mesterverk innen norsk barokk kirkearkitektur fra 1600-tallet.
Den tidligste akantus­skurden i Gudbrandsdalen. Altertavlen fra 1680-åra brakte akantus­stilen til Gudbrandsdalen som den første — Ringebu var dermed pioneren for en kunstform som skulle prege regionen på 1700-tallet.
Opprinnelige stavkirke-innerstolper fortsatt in situ. Til tross for den massive ombyggingen i 1630 er de fire innerstolpene fra den middelalderske stavkirken fremdeles på plass — synlige igjen siden restaureringen i 1921. En direkte materiell forbindelse til tidlig 1200-tall midt inne i en barokk korskirke.
Tingstue, gilde og stavkirke — tre kontinuiteter på ett sted. Gildevollen ved Ringebu var først tingstue, deretter gildestad (1375–1454), deretter soknekirke — en enestående kontinuitet av sakral og samfunnsmessig betydning gjennom mer enn ett årtusen.
900 myntfunn — ett av Norges rikeste enkeltfunnsteder. De ca. 900 myntene fra 1980–81-utgravningene utgjør ett av de største myntfunnskompleksene som noen gang er hentet opp fra en norsk stavkirke — et unikt vindu inn i Gudbrandsdalens økonomiske historie.