Øye ist die außergewöhnlichste Stabkirche Norwegens — nicht wegen ihrer Größe oder Schönheit, sondern wegen ihrer Geschichte. Was heute am Ufer des Vangsmjøse steht, ist keine originale Stabkirche, sondern eine 1953–1965 errichtete Rekonstruktion aus Originalteilen des 12./13. Jahrhunderts, Überschussmaterial der Heddal-Restaurierung und Neuholz der 1950er. Ihr Baudatum, ca. 1200, wurde aus den erhaltenen Portalen und Bauteilen erschlossen — eine Dendrochronologie ist wegen der Zerstückelung des Materials nicht möglich.
(1) Die mittelalterliche Kirche (ca. 1200–1747): Die ursprüngliche Stabkirche stand ca. 280 Meter nordwestlich vom heutigen Standort — direkt am sumpfigen Seeufer des Vangsmjøse. Der Fluss Rødøla überschwemmte das Gelände fast jeden Frühling. Trotzdem bestand die Kirche fast 550 Jahre lang. Erste schriftliche Erwähnung: 1347, dann 1358. Die Portale — eine Vangeportale und eine Søyleportal — gehören zur Sogn-Valdres-Gruppe und sind stilistisch verwandt mit der Nabokirche Vang stavkirke (heute in Karpacz, Polen) und mit Elementen des Urnes-Stils. Die Vangeportale zeigt langhalsige Drachen ohne Ranken — ein Motiv, das SNL als mögliche Weiterentwicklung des Nordportals von Urnes einordnet.
(2) 1747 — Abriss und das Rätsel der versteckten Teile: Die Gemeinde Vang ließ ca. 1747 eine neue Tømmerkirche (Holzrahmenbau) etwas weiter vom Wasser entfernt bauen und riss die alte Stabkirche ab. Dabei geschah etwas Ungewöhnliches: 156 Teile der Stabkirche — Schwellen, Eckstäbe, Grunnstokker, Wandplanken, Stavlegjer und mehr — wurden sorgfältig geborgen und unter dem Fußboden der neuen Kirche versteckt. Warum? Das bleibt bis heute ungeklärt. War es Pietät gegenüber geweihtem Holz? Pragmatismus (vielleicht als Baumaterialreserve)? Oder ahnte jemand, dass diese Teile historisch wertvoll sein könnten? Die Kirchengemeinde hat keine schriftliche Erklärung hinterlassen.
(3) 1935 — Die Entdeckung: 188 Jahre lang lagen die Teile verborgen. Dann — im Jahr 1935 — wurden bei Reparaturarbeiten an der Grundmauer der Tømmerkirche von 1747 die Teile zufällig von Handwerkern entdeckt. Die Sensation war perfekt: Stäbe, Schwellen und Grunnstokker einer vollständigen Stabkirche, gut erhalten unter dem Fußboden, wartend. Die Teile wurden geborgen und konserviert. Architekt Ole Øvergaard erstellte 1950 einen Rekonstruktionsplan.
(4) Der Heddal-Beitrag (1952): Bei der großen Restaurierung von Heddal stavkirke in den 1950er Jahren (abgeschlossen 1952) fielen Überschussmaterialien an — Teile, die ausgetauscht worden waren, aber zu wertvoll zum Wegwerfen schienen. Einige dieser Heddal-Materialien wurden nach Øye weitergegeben und in den Wiederaufbau integriert. Die heutige Kirche enthält damit Holz aus mindestens zwei verschiedenen mittelalterlichen Stabkirchen — Øye selbst (ca. 1200) und Heddal (ca. 1242), ergänzt durch Neues Holz der 1950er Jahre.
(5) 1953–1965 — Der Wiederaufbau: Die Teile wurden 1953 zu einem Probeaufbau zusammengefügt und anschließend demontiert, bis alle Fehlteile ergänzt waren. Der endgültige Aufbau folgte unter Aufsicht des Riksantikvaren mit bedeutendem lokalen Freiwilligeneinsatz. Am 1. August 1965 weihte Bischof Alex Johnson die fertige Kirche ein. Sie steht heute ca. 280 m nordöstlich des mittelalterlichen Originalstandorts, 100 m nördlich der Tømmerkirche von 1747 — am Westende des Vangsmjøse, direkt an der E16.
Der Standort am nordwestlichen Ufer des Vangsmjøse in Vang war ein bedeutendes Kirchenzentrum für die Valdres-Region. Die mittelalterliche Stabkirche stand ca. 280 Meter vom heutigen Wiederaufbaustandort entfernt.
| # | Phase | Zeitraum (ca.) | Befund |
|---|---|---|---|
| I | Mittelalterliche Stabkirche | ca. 1180–1200 bis 1747 | Originalkirche, stand 280 m entfernt; 1747 abgerissen |
| II | Nachfolgekirche (Holzrahmenbau) | 1747–1965 | Nach Abriss der Stabkirche; unter ihrem Boden 156 Originalteile konserviert |
| III | Wiederaufgebaute Stabkirche (heutig) | 1953–1965 | Aus 156 geborgenen Teilen + Ergänzungen; Einweihung 1. August 1965 |
Die Øye Stabkirche gehört zur Borgund-Gruppe, weist jedoch im Grundriss eine Übergangsform zwischen Typ A und Typ B auf. Auffälligstes Merkmal sind vier Innenstäbe im Schiff, die beim Wiederaufbau keine erkennbare tragende Funktion mehr erfüllen — ein bautechnisches Rätsel, das die Rekonstruktionskommission beschäftigte.
Die kunsthistorisch bedeutendsten Elemente der Øye Stabkirche sind die Originalportale. Diese befinden sich heute im Kulturhistorisk museum in Oslo; in der Kirche hängen Kopien.
Øye is the most remarkable stave church in Norway — not for its size or richness, but for its story. What stands today beside Lake Vangsmjøse is not an original stave church but a 1953–1965 reconstruction built from 12th/13th-century original parts, surplus material from the Heddal restoration, and new timber from the 1950s. Its construction date, c. 1200, was determined from the surviving portals and structural elements — a dendrochronological dating was not possible given the dismemberment of the material.
(1) The medieval church (c. 1200–1747): The original stave church stood c. 280 metres northwest of the present site — on the marshy shore of Lake Vangsmjøse. The river Rødøla flooded the site almost every spring. Despite this, the church stood for nearly 550 years. First written record: 1347, again in 1358. The portals — a vangeportal and a søyleportal — belong to the Sogn-Valdres group and are stylistically related to the neighbouring Vang stave church (now in Karpacz, Poland) and to elements of the Urnes style. The vangeportal shows long-necked dragons without foliage — a motif that SNL regards as a possible further development of the north portal at Urnes.
(2) 1747 — demolition and the mystery of the hidden parts: Around 1747 the Vang congregation built a new log-framed church a little further from the water and demolished the stave church. Something remarkable then happened: 156 parts of the stave church — sills, corner staves, ground sills, wall planks, stavlegjer and more — were carefully salvaged and hidden under the floor of the new church. Why? This remains unexplained. Was it reverence for consecrated timber? Pragmatism (perhaps as a construction material reserve)? Or did someone sense these parts might have historical value? The congregation left no written explanation.
(3) 1935 — the discovery: For 188 years the parts lay hidden. Then, in 1935, workers repairing the foundation wall of the 1747 church stumbled upon them. The staves, sills and ground sills of a complete stave church, well preserved under the floor, waiting. The parts were recovered and conserved. Architect Ole Øvergaard drew up a reconstruction proposal in 1950.
(4) The Heddal contribution (1952): The major restoration of Heddal stave church in the 1950s (completed 1952) produced surplus materials — parts that had been replaced but were too valuable to discard. Some of these Heddal materials were passed to Øye and incorporated into the reconstruction. The present church contains timber from at least two different medieval stave churches — Øye itself (c. 1200) and Heddal (c. 1242) — as well as new timber from the 1950s.
(5) 1953–1965 — the reconstruction: The parts were assembled in a trial structure in 1953, then dismantled until all missing elements had been made good. The final construction followed under Riksantikvaren supervision with significant local volunteer work. On 1 August 1965 Bishop Alex Johnson consecrated the finished church. It stands c. 280 m northeast of the medieval original site, 100 m north of the 1747 log church — at the western end of Vangsmjøse, directly beside the E16.
The site on the north-western shore of Vangsmjøse in Vang was an important ecclesiastical centre for the Valdres region. The medieval stave church stood approximately 280 metres from the present reconstruction site.
| # | Phase | Period (approx.) | Evidence |
|---|---|---|---|
| I | Medieval stave church | c. 1180–1200 to 1747 | Original church; demolished 1747; 280 m from present site |
| II | Successor log-framed church | 1747–1965 | Built after demolition; 156 original stave-church parts stored under floor |
| III | Reconstructed stave church (present) | 1953–1965 | Built from 156 recovered parts plus new timber; consecrated 1 August 1965 |
Øye Stave Church belongs to the Borgund group but shows a transitional floor plan between Types A and B. Its most striking feature is four interior posts in the nave that serve no identifiable load-bearing function in the reconstruction — a structural puzzle that occupied the reconstruction committee.
The most art-historically significant elements of Øye Stave Church are the original portals, today held at the Kulturhistorisk museum in Oslo; copies hang in the church.
Øye er Norges mest enestående stavkirke — ikke for sin størrelse eller prakt, men for sin historie. Det som i dag står ved bredden av Vangsmjøse er ikke en original stavkirke, men en rekonstruksjon fra 1953–1965 bygget av originaldeler fra 1100–1200-tallet, overskuddsmaterialer fra Heddal-restaureringen og nytt treverk fra 1950-årene. Byggeåret, ca. 1200, ble fastslått gjennom de bevarte portalene og bygningsdelene — dendrokronologi er ikke mulig gitt materialets fragmenterte historie.
(1) Den middelalderske kirken (ca. 1200–1747): Den opprinnelige stavkirken sto ca. 280 meter nordvest for dagens sted — direkte ved den sumpete strandbredden av Vangsmjøse. Elven Rødøla flommet over nesten hvert eneste vår. Til tross for dette sto kirken i nesten 550 år. Første skriftlige omtale: 1347, igjen i 1358. Portalene — en vangeportal og en søyleportal — hører til Sogn-Valdres-gruppen og er stilmessig beslektet med nabokirken Vang stavkirke (nå i Karpacz, Polen) og med trekk fra Urnesstilen. Vangeportalen viser langhalsede drager uten ranker — et motiv SNL anser som en mulig videreutvikling av nordportalen i Urnes.
(2) 1747 — riving og gåten med de gjemte delene: Rundt 1747 lot Vang-menigheten bygge en ny laftkirke litt lenger fra vannet og rev stavkirken. Da skjedde noe uvanlig: 156 deler av stavkirken — sviller, hjørnestaver, grunnstokker, veggplanker, stavlegjer og mer — ble nøye berget og gjemt under gulvet i den nye kirken. Hvorfor? Det er fremdeles uklart. Var det ærbødighet overfor innviet trevirke? Pragmatisme? Eller ante noen at disse delene hadde historisk verdi? Menigheten etterlot ingen skriftlig forklaring.
(3) 1935 — funnet: I 188 år lå delene gjemt. Så — i 1935 — ble de tilfeldig oppdaget av håndverkere under reparasjonsarbeid på grunnmuren til 1747-kirken. Staver, sviller og grunnstokker fra en komplett stavkirke, godt bevart under gulvet, ventende. Delene ble berget og konservert. Arkitekt Ole Øvergaard laget et rekonstruksjonsforslag i 1950.
(4) Heddal-bidraget (1952): Under den store restaureringen av Heddal stavkirke på 1950-tallet (avsluttet 1952) ble det produsert overskuddsmaterialer — deler som var erstattet, men for verdifulle til å kaste. Noen av disse Heddal-materialene ble overlevert til Øye og innlemmet i gjenoppbyggingen. Dagens kirke inneholder dermed treverk fra minst to ulike middelalderske stavkirker — Øye selv (ca. 1200) og Heddal (ca. 1242) — samt nytt treverk fra 1950-årene.
(5) 1953–1965 — gjenoppbyggingen: Delene ble prøvemontert i 1953 og deretter demontert inntil alle manglende elementer var ferdigstilt. Den endelige oppbyggingen fulgte under Riksantikvarens tilsyn med betydelig lokal dugnadsinnsats. Den 1. august 1965 vigslet biskop Alex Johnson den ferdige kirken. Den står i dag ca. 280 m nordøst for det middelalderske originalstedet, 100 m nord for 1747-kirken — ved vestenden av Vangsmjøse, rett ved E16.
Stedet ved nordvestbredden av Vangsmjøse i Vang var et viktig kirkelig sentrum for Valdres-regionen. Den middelalderske stavkirken sto ca. 280 meter fra dagens gjenoppbyggingssted.
| # | Fase | Tidsrom (ca.) | Funn / kilde |
|---|---|---|---|
| I | Middelaldersk stavkirke | ca. 1180–1200 til 1747 | Originalkirke; revet 1747; 280 m fra nåværende sted |
| II | Etterfølgerkirke i laftekonstruksjon | 1747–1965 | Bygget etter riving; 156 originaldeler lagret under gulvet |
| III | Gjenoppbygd stavkirke (nåværende) | 1953–1965 | Bygget av 156 gjenfunnede deler + tillegg; vigslet 1. august 1965 |
Øye stavkirke hører til Borgund-gruppen, men viser en overgangsform i grunnplanen mellom type A og type B. Det mest påfallende trekket er fire innvendige staver i skipet uten gjenkjennelig bærende funksjon — et byggteknisk gåte.
De kunsthistorisk mest betydningsfulle elementene ved Øye stavkirke er de originale portalene, som i dag oppbevares ved Kulturhistorisk museum i Oslo; kopier henger i kirken.