Garmo Stavkirke trägt in unserem Verzeichnis das Vorbehaltssymbol ⚑, weil keine verlässliche Datierung vorliegt. Die Kirche wurde 1882 abgerissen und die Materialien zerstreut; was 1921 auf dem Maihaugen in Lillehammer wieder aufgebaut wurde, ist eine freie Rekonstruktion, bei der nicht mehr bestimmbar ist, welche Hölzer original und welche Ergänzungen sind. Eine Jahresringanalyse wäre damit — selbst wenn sie durchgeführt würde — kaum aussagekräftig. Die stilistische Einschätzung lautet: zweite Hälfte des 12. Jahrhunderts, vielleicht frühe erste Hälfte des 13. Jahrhunderts.
Auf dem Originalgelände in Garmo, Lom, sind noch heute die Grundmauern der alten Kirchstätte sichtbar. Sie wurden nie archäologisch untersucht. Wie weit die sakrale Nutzung dieses Platzes zurückreicht, ist daher unbekannt.
In ihrer ursprünglichen Form war Garmo eine einfache, einschiffige Stabkirche ohne Schnitzereien — typisch für die kleineren Annexkirchen Gudbrandsdalens. Das 1921 auf dem Maihaugen rekonstruierte Gebäude zeigt den Zustand von ca. 1730: eine kreuzförmige Kirche mit Schiff und Chor in Stabwerk sowie drei niedrigeren Kreuzarmen in Lafttechnik. Drachenhäupter über den Giebeln, durchbrochene Mönekämme und ein spitzer Dachreiter über dem Kreuzungspunkt kennzeichnen das heutige Erscheinungsbild.
Als die Kirche 1882 auf der Auktion versteigert wurde, verteilten sich ihre Bauteile über die ganze Gegend. Was nicht als Brennholz endete, wurde zum Baumaterial für Ställe, Scheunen und Heuböden. Den Hauptteil des Stavwerks rettete Tron Eklestuen („Skrap-Tron“) — er kaufte das meiste auf der Auktion und lagerte es fast 35 Jahre auf seinem Hof. Anders Sandvig, Zahnarzt und Gründer des Maihaugen-Museums, begann 1909 systematisch nach weiteren Teilen zu suchen: Er reiste von Hof zu Hof und kaufte Planken und Staber zurück, die als Zweitverwendung geendet hatten. Eklestuen starb 1916 — ohne die Wiedererrichtung noch erlebt zu haben. Am 30. Juli 1921 wurde die Kirche auf dem Maihaugen feierlich eingeweiht. Architekt Heinrich Jürgensen leitete den Wiederaufbau nach alten Fotografien und Illustrationen, ergänzte fehlendes Holz und baute die Form der Kreuzkirche von 1730 nach. Sandvig selbst betonte, es sei eine freie Rekonstruktion — nicht eine authentische Wiederherstellung.
Leif Anker (SNL) bringt es auf den Punkt: „Obwohl die Kirche als Stabkirche geringen Quellenwert hat, vermittelt sie das Bild einer ‚typischen' älteren Dorfkirche, aus verschiedenen Elementen zu einer malerischen Einheit zusammengefügt." Genau darin liegt ihr Wert: nicht als strenges Primärquellen-Dokument, sondern als kulturhistorische Synthese.
Garmo Stave Church carries the reservation symbol ⚑ in our catalogue because no reliable date exists. The church was demolished in 1882 and its materials scattered; what was reconstructed at Maihaugen in 1921 is a free re-erection in which original and replacement timbers can no longer be reliably distinguished. Tree-ring analysis, even if carried out, would therefore yield little meaningful data. The stylistic assessment is: second half of the 12th century, possibly the early 13th.
At the original site in Garmo, Lom, the foundations of the old church site are still visible today. They have never been archaeologically investigated. How far the sacred use of this place extends back in time is therefore unknown.
In its original form Garmo was a plain, single-nave stave church without carved decoration — typical of the smaller annex churches of Gudbrandsdalen. The building reconstructed at Maihaugen in 1921 represents the state of c. 1730: a cruciform church with nave and chancel in stave construction and three lower transept arms in log technique. Dragon heads over the gables, openwork ridge combs, and a pointed roof turret above the crossing give the building its present character.
When the church was auctioned off in 1882, its components scattered across the neighbourhood. What was not burned as firewood ended up repurposed for barns, lofts, and hay storage. The core of the stave structure was rescued by Tron Eklestuen (“Scrap-Tron”), who bought most of it at the auction and stored the parts on his farm for nearly 35 years. Anders Sandvig, the dentist who founded the Maihaugen Museum, began systematically searching for further pieces in 1909, travelling from farm to farm to buy back planks and staves that had found second uses. Eklestuen died in 1916 — without living to see the rebuilding. On 30 July 1921 the church was ceremonially reopened at Maihaugen. Architect Heinrich Jürgensen directed the reconstruction from old photographs and illustrations, supplemented missing timber, and built the cruciform form of 1730. Sandvig himself was clear: this was a free reconstruction, not an authentic restoration.
Leif Anker (SNL) puts it succinctly: "Although the church has little source value as a stave church, it gives a picture of a 'typical' older village church, reinterpreted from various elements into a picturesque unity." That is precisely its value: not as a strict primary source document, but as a cultural-historical synthesis.
Garmo stavkirke bærer forbehold-symbolet ⚑ i vår katalog fordi det ikke finnes noen pålitelig datering. Kirken ble revet i 1882 og materialene spredd; det som ble gjenreist på Maihaugen i 1921 er en fri rekonstruksjon der originalt og erstattet treverk ikke lenger kan skilles pålitelig fra hverandre. En dendrokronologisk analyse ville derfor, selv om den ble gjennomført, gi lite meningsfulle data. Den stilhistoriske vurderingen er: siste halvdel av 1100-tallet, muligens tidlig 1200-tall.
På det opprinnelige stedet i Garmo, Lom, er grunnmurene av det gamle kirkestedet fremdeles synlige. De er aldri arkeologisk undersøkt. Hvor langt tilbake den sakrale bruken av dette stedet strekker seg, er derfor ukjent.
I sin opprinnelige form var Garmo en enkel, treskipet stavkirke uten utskjæringer — typisk for de mindre annekskirkene i Gudbrandsdalen. Bygget som ble rekonstruert på Maihaugen i 1921 viser tilstanden ca. 1730: en korsformet kirke med skip og kor i stavverk og tre lavere korsarmer i laft. Dragehoder over gavlene, gjennombrutte mønekammer og et spist spir over krysset preger dagens utseende.
Da kirken ble auksjonert bort i 1882, spredte delene seg rundt om i bygda. Det som ikke ble brent som ved, endte som bygningsmateriale til løer, stabbur og høyloft. Kjernen av stavverket ble reddet av Tron Eklestuen (“Skrap-Tron”), som kjøpte det meste på auksjonen og lagret det på gården sin i nærmere 35 år. Anders Sandvig, tannlegen som grunnla Maihaugen-museet, begynte systematisk å lete etter flere deler i 1909, og reiste fra gård til gård for å kjøpe tilbake planker og staver som hadde fått ny bruk. Eklestuen døde i 1916 — uten å få oppleve gjenreisningen. 30. juli 1921 ble kirken høytidelig innviet på Maihaugen. Arkitekt Heinrich Jürgensen ledet rekonstruksjonen etter gamle fotografier og illustrasjoner, supplerte manglende treverk og bygde opp korsformen fra 1730. Sandvig understreket selv at dette var en fri rekonstruksjon — ikke en autentisk gjenreisning.
Leif Anker (SNL) oppsummerer det presist: «Selv om kirken har liten kildeverdi som stavkirke, gir den et bilde av en 'typisk' eldre bygdekirke, gjendiktet med ulike elementer til en malerisk enhet.» Det er nettopp her verdien ligger: ikke som et strengt primærkildedokument, men som en kulturhistorisk syntese.