Stabkirchen Norwegens
Garmo
Baudatum ca. 1150–1200 ⚑
Datierung Stilhistorisch · ungesichert ⚑
Originalstandort Garmo, Lom, Gudbrandsdalen
Heutiger Standort Maihaugen, Lillehammer
Typ (original) Typ A · einschiffig · schmucklos
Rekonstruktion 1920–21 · H. Jürgensen · Maihaugen
Dokumentenstand: März 2026
1 · Datierung

Datierung ungesichert ⚑ — keine Dendroanalyse möglich

Garmo Stavkirke trägt in unserem Verzeichnis das Vorbehaltssymbol ⚑, weil keine verlässliche Datierung vorliegt. Die Kirche wurde 1882 abgerissen und die Materialien zerstreut; was 1921 auf dem Maihaugen in Lillehammer wieder aufgebaut wurde, ist eine freie Rekonstruktion, bei der nicht mehr bestimmbar ist, welche Hölzer original und welche Ergänzungen sind. Eine Jahresringanalyse wäre damit — selbst wenn sie durchgeführt würde — kaum aussagekräftig. Die stilistische Einschätzung lautet: zweite Hälfte des 12. Jahrhunderts, vielleicht frühe erste Hälfte des 13. Jahrhunderts.

Warum ⚑ — und warum kein Dendrodatum: Als die Kirche 1882 abgerissen wurde, wurden ihre Bauteile auf einer Auktion verkauft und in alle Winde zerstreut: für Neubauten, als Brennholz, in private Hände. Tron Eklestuen kaufte zwar den größten Teil des Stavwerks auf, aber als der Architekt Heinrich Jürgensen das Gebäude 1920–1921 auf dem Maihaugen wiederaufrichtete, fehlten erhebliche Teile. Neues Holz wurde hinzugefügt, ohne dass alle Ergänzungen dauerhaft als solche markiert wurden. Heute enthält das Schiff und das Chor zusammen zehn Stäbe von unterschiedlicher Ausführung und verschiedene Typen von Wandplanken. Ob alle originale Garmo-Teile sind, ist nach Einschätzung von Leif Anker (SNL) ein offenes wissenschaftliches Problem. Eine Dendrochronologie an diesem Gebäude wäre daher methodisch fragwürdig.
Stilistische Datierungshinweise: Basen und Kapitelle an einem Teil der Stäbe zeigen abgerundete, becherförmige Formen mit einfachem Wulst — ein Typ, der für Kirchen ab der Mitte des 12. Jahrhunderts charakteristisch ist. Zwei Stäbe in der Ostwand des Chors besitzen dagegen hohe, zylindrische Basen mit Hohlkehle — eine aus der Gotik entlehnte Form, die eher ins 13. Jahrhundert oder später deutet. Diese Stäbe werden in keiner Beschreibung vor dem Abriss erwähnt, was die Frage aufwirft, ob sie möglicherweise aus einer anderen Quelle stammen.
Die Legende vom Jahr 1021 und Olav dem Heiligen: Ein undatiertes Diplom zwischen 1202 und 1240 berichtet, dass Torgeir Gamle auf Garmo von Olav dem Heiligen auf dessen Missionszug durch Lom und Vågå im Jahr 1021 Fischereirechte im See Tesse erhielt — und danach den Glauben annahm und auf seinem Hof eine Kirche bauen ließ. Zwei spätere Inschriften (von 1730 und 1785) nennen das Baudatum 1130. Wie verlässlich diese Tradierung ist, lässt sich heute nicht beurteilen. Die erhaltenen Bauteile zeigen keinerlei Spuren aus dem 11. oder frühen 12. Jahrhundert.
Baudatum
⚑ Ungesichert · stilist. 2. Hälfte 12. Jh. oder frühes 13. Jh.
Datierungsmethode
Stilvergleich Basen/Kapitelle · kein Dendrodatum möglich
Überlieferte Daten
Inschriften 1730 + 1785: „erbaut 1130" — ungesichert
Olav-Legende
Diplom 1202–1240: Kirchbau nach Begegnung mit Olav 1021
Erste gesicherte Erwähnung
1665 · Steuerregister
Originalstandort
Garmo, zwischen Lom und Vågå · Gudbrandsdalen · Innlandet
Abriss
1882 · Materialien auf Auktion zerstreut
Rekonstruktion
1920–1921 · Architekt Heinrich Jürgensen · Maihaugen
Wiedereröffnung
30. Juli 1921 · De Sandvigske Samlinger, Maihaugen
Wissenschaftl. Quellenwert
⚑ Gering als Stavkirche · hoch als Kulturgeschichte
2 · Vorgängerbauten

Kirchstätte Garmo — möglicherweise bis 1021 zurückreichend

Auf dem Originalgelände in Garmo, Lom, sind noch heute die Grundmauern der alten Kirchstätte sichtbar. Sie wurden nie archäologisch untersucht. Wie weit die sakrale Nutzung dieses Platzes zurückreicht, ist daher unbekannt.

Die Legende von Torgeir Gamle und Olav dem Heiligen: Ein zwischen 1202 und 1240 verfasstes Diplom überliefert, dass Olav der Heilige auf seinem Missionszug durch Lom und Vågå (1021) in einem Streit um Fischereirechte im See Tesse zugunsten von Torgeir Gamle auf Garmo entschied. Dieser soll daraufhin den christlichen Glauben angenommen und auf seinem Hof eine Kirche erbaut haben. Ob diese frühe Kirche bauliche Spuren hinterlassen hat, die unter oder neben der späteren Stabkirche liegen, ist archäologisch nicht geklärt. Als gesicherter historischer Kern gilt: die Kirchstätte ist alt, und die Lom-Ottadalen-Region wurde von Olav dem Heiligen tatsächlich bereist.
Garmo als Annexkirche: Die Garmo Stavkirke war eine von mehreren Nebenkirchen (Annexkirchen) im Kirchspiel Lom. Die zentrale und weitaus größere Lom Stavkirke blieb stets die Hauptkirche des Kirchspiels. Garmo diente dem lokalen Gemeindebereich zwischen Lom und Vågå. Das erklärt, warum die Kirche 1845 bereits als „sehr klein, nicht größer als ein gewöhnliches Bauernhaus" und ohne Schmuck beschrieben wurde — sie war nie eine repräsentative Hauptkirche gewesen.
Kirchstätte Garmo
Ruinen in situ · nie archäologisch untersucht
Älteste überlieferte Nutzung
1021 (Legende Olav der Heilige) · historisch nicht gesichert
Kirchspiel-Status
Annexkirche · Hauptkirche: Lom Stavkirke
Beschreibung 1845
„Sehr klein, wie ein Bauernhaus · ohne Forsiringer"
3 · Architektur & Bautyp

Typ A / Ottadalen-Typ — schmucklose Dorfstabkirche, zur Kreuzkirche erweitert

In ihrer ursprünglichen Form war Garmo eine einfache, einschiffige Stabkirche ohne Schnitzereien — typisch für die kleineren Annexkirchen Gudbrandsdalens. Das 1921 auf dem Maihaugen rekonstruierte Gebäude zeigt den Zustand von ca. 1730: eine kreuzförmige Kirche mit Schiff und Chor in Stabwerk sowie drei niedrigeren Kreuzarmen in Lafttechnik. Drachenhäupter über den Giebeln, durchbrochene Mönekämme und ein spitzer Dachreiter über dem Kreuzungspunkt kennzeichnen das heutige Erscheinungsbild.

Die Stäbe — eine Mischung aus Stilen und Perioden: Im Schiff und Chor stehen heute insgesamt zehn Stäbe, die sich konstruktiv und stilistisch voneinander unterscheiden. Die Mehrzahl zeigt abgerundete becherförmige Basen mit einfachem Wulst, wie sie für die zweite Hälfte des 12. Jahrhunderts charakteristisch sind. Zwei Stäbe in der Ostwand des Chors hingegen haben hohe zylindrische Basen mit gotischer Hohlkehle — ein Hinweis auf das 13. Jahrhundert oder auf eine spätere Herkunft außerhalb der Garmo-Kirche. Ob diese Stäbe original Garmo-Teile sind, ist ungeklärt.
Rekonstruktion 1921 — eine „freie Rekonstruktion": Als Architekt Heinrich Jürgensen das Gebäude wiederaufrichtete, fehlten erhebliche Teile des originalen Materials. Jürgensen arbeitete nach alten Fotografien und Illustrationen (darunter eine Zeichnung von 1865), ergänzte fehlendes Holz und baute die Svalgang nicht wieder auf — die Kirche hatte bis 1690 eine Svalgang, die dann entfernt worden war. Anders Sandvig selbst betonte, es handle sich um eine freie Rekonstruktion, nicht um eine authentische Wiederherstellung. Die Unterscheidung zwischen Original- und Ergänzungsholz ist heute nicht mehr zuverlässig möglich.
Drachenhäupter — Kopien und Originale: Die Drachenhäupter auf den Giebeln, die dem Gebäude seinen charakteristischen Ausdruck verleihen, gelten nach Nicolay Nicolaysens Einschätzung von 1870 als nicht mittelalterlich — sie sollen jünger als die ältesten Stavkirchenteile sein. Die originalen Drachenhäupter, die beim Abriss 1882 geborgen wurden, befinden sich heute in der Oldsaksamling (Kulturhistorisk Museum) in Oslo. Die Häupter am heutigen Gebäude in Lillehammer sind Rekonstruktionen.
Originaltyp
Typ A · einschiffig · schmucklos · Annexkirche
Heutiger Typ (1921)
Kreuzkirche · Schiff+Chor in Stav · 3 Kreuzarme in Laft
Stäbe heute
10 Stäbe insgesamt · verschiedene Stile + Perioden
Kreuzarme hinzugefügt
1730 · drei laftete Arme · Inspiration: Oslo Dom
Dachreiter
1690 · spitzes Spir über Kreuzungspunkt · Spon
Dachdeckung
Spon · Mönekämme mit Durchbruchschnitzerei
Drachenhäupter (original)
Kulturhistorisk Museum Oslo (Oldsaksamlingen)
Drachenhäupter (Maihaugen)
Rekonstruktionen · nicht mittelalterlich
Svalgang
Vorhanden bis 1690 · dann entfernt · nicht rekonstruiert
Architekt Rekonstruktion
Heinrich Jürgensen · 1920–1921
4 · Dokumentierte Veränderungen

Von Garmo nach Lillehammer — eine Kirchengeschichte in drei Akten

2. Hälfte 12. Jh. ⚑
Errichtung der Stabkirche in Garmo
Einfache, einschiffige Stabkirche ohne Schmuck. Lehmboden. Wahrscheinlich mit Svalgang. Zwischen Lom und Vågå, Gudbrandsdalen. Datierung unsicher — stilistisch ca. 2. Hälfte 12. Jh. Zwei Inschriften aus 1730 und 1785 nennen „1130", ohne dass dies überprüfbar ist.
1021 (Legende)
Olav-der-Heilige-Überlieferung
Laut einem Diplom von 1202–1240: Torgeir Gamle auf Garmo erhält von Olav dem Heiligen auf seinem Missionszug Fischereirechte im See Tesse, nimmt den Glauben an und baut eine Kirche. Archäologisch nicht belegt — aber die Kirchstätte Garmo ist seither nie untersucht worden.
1665
Erste gesicherte Erwähnung
Die Kirche erscheint im Steuerregister. Zu diesem Zeitpunkt steht sie bereits seit mehreren Jahrhunderten.
1675
Besichtigung: alt und verfault
Eine Besichtigung stellt fest, die Kirche sei alt und verfault, und empfiehlt den Bau einer neuen. Die Gemeinde ignoriert dies und lässt die alte Kirche weiterstehen.
1690
Umbaumaßnahmen: Svalgang weg, neuer Dachreiter
Die Svalgang wird entfernt. Das Chor wird repariert und verlängert. Das Vorhalle im Westen erneuert. Ein neuer Dachreiter mit spitzem Spir wird errichtet, nachdem der alte abgeblasen worden sein soll. Glocken werden im Dachreiter aufgehängt.
1730
Erweiterung zur Kreuzkirche
Drei laftete Kreuzarme nach Norden, Süden und Osten angebaut. Neue Renovierung des Innenraums. Auf einer Inschrift aus diesem Jahr: „Kirke bygd 1130". Umbau von Korsformen war inspiriert von Oslo Domkirke und damals in Gudbrandsdalen verbreitet.
1845
Zeitgenossenschaft beschreibt eine vernachlässigte Kirche
Schriftliche Quelle beschreibt die Kirche als „eine alte Stavkirke, die ihre ursprüngliche Form verloren hat und Kreuz- und Turmzusätze bekommen hat. Sie ist sehr klein, nicht größer als ein gewöhnliches Bauernhaus" und ohne Schmuck (Forsiringer).
1859
Knut Hamsun getauft
Am 28. August 1859 wird der spätere Nobelpreisträger Knut Hamsun (1859–1952) in der Garmo Stavkirke getauft. Der Taufstein aus Kleberstein, mit dem die Taufe vollzogen wurde, steht heute noch im Chor der rekonstruierten Kirche auf dem Maihaugen.
1879
Neue Garmo Kirke eingeweiht
Die neue, zeitgemäßere Garmo Kirke wird fertiggestellt. Die alte Stavkirke wird damit überflüssig — ihr Abriss ist beschlossene Sache.
1882
Abriss und Auktion — Materialien zerstreut
Die Kirche wird abgebrochen. Bauteile und Inventar werden auf einer Auktion verkauft: Einiges wird als Baumaterial für Neubauten verwendet, einiges dient als Brennholz, die Drachenhäupter und der Taufstein gelangen an die Oldsaksamling (Universitets Oldsaksamling, Kristiania). Den Hauptteil des Stavwerks kauft Tron Eklestuen aus Vågå — besser bekannt als „Skrap-Tron" (Schrottron), der Sammler und Aufkäufer.
1882–1921
Skrap-Tron bewahrt das Stavwerk 35 Jahre lang
Tron Eklestuen lagert die Teile fast 35 Jahre lang auf seinem Hof, aufgehäuft unter einer Kiefer — in der Hoffnung, sie eines Tages zu verkaufen. 1909 beginnt Anders Sandvig (Zahnarzt und Gründer des Maihaugen-Museums) öffentlich nach Garmo-Kirchenteilen zu suchen. Nach langem Hin und Her erhält Sandvig eine Spende und kann Eklestuens Sammlung kaufen. Eklestuen stirbt 1916 — ohne die Wiedererrichtung zu erleben.
1920–1921
Rekonstruktion auf dem Maihaugen
Architekt Heinrich Jürgensen leitet die Wiedererrichtung nach alten Fotografien und Illustrationen. Fehlendes Holz wird ergänzt. Sanvig gibt zu, es sei eine freie Rekonstruktion, nicht eine authentische Wiederherstellung. Am 30. Juli 1921 wird die Kirche auf dem Maihaugen in Lillehammer wiedereröffnet.
5 · Kunsthistorische Bedeutung

Kulturgeschichtlicher Wert — trotz begrenzter Quellentreue als Stabkirche

Leif Anker (SNL) bringt es auf den Punkt: „Obwohl die Kirche als Stabkirche geringen Quellenwert hat, vermittelt sie das Bild einer ‚typischen' älteren Dorfkirche, aus verschiedenen Elementen zu einer malerischen Einheit zusammengefügt." Genau darin liegt ihr Wert: nicht als strenges Primärquellen-Dokument, sondern als kulturhistorische Synthese.

Das einzig originale Garmo-Stück: der romanische Kleberstein-Taufstein: Fast das gesamte Inventar stammt aus anderen Kirchen — mit einer gewichtigen Ausnahme: Der Taufstein aus Kleberstein ist das einzige originalgetreu aus der Garmo-Kirche stammende liturgische Objekt. Er wird auf die zweite Hälfte des 12. Jahrhunderts datiert und ist sehr wahrscheinlich in Gudbrandsdalen gearbeitet. Er war in der Kirche vor dem Abriss 1882, gelangte damals an die Oldsaksamling in Kristiania — und befindet sich heute wieder im Chor der rekonstruierten Kirche auf dem Maihaugen. An diesem Taufstein wurde am 28. August 1859 Knut Hamsun, späterer Nobelpreisträger für Literatur (1920), getauft.
Das zusammengestellte Inventar — eine Galerie gudbrandsdalischer Kirchenkunst: Die Altartafel (1695) stammt aus der alten Lillehammer Kirke — sie war das erste Stück, das Anders Sandvig nach dem Abriss 1882 erwarb (er ließ sie zuvor in seinem Zahnarztwarteraum stehen). Die Kanzel (ca. 1738) stammt aus der Hustad kirke in Romsdal, dem Heimatort Sandvigs, und ist ein Werk des Volkskunstmeisters Peder Knudsen Kjørsvik. Zusammen mit der Korbogen und dem Modellschiff „Ana" war sie 1937 ein Geschenk des Nordiska Museet in Stockholm. Das Kreuzschranken-Monogramm König Frederiks IV. stammt ebenfalls aus Hustad. Eine Armenbox von 1668 kommt aus der Fåberg Kirke (Stifter: Georg Reichwein). Beerdigungsfahnen aus der Bestattung von Magnus Braun 1749 hängen hinter der Altartafel.
Knut Hamsun und Garmo: Die Verbindung zwischen der Kirche und dem Nobelpreisträger ist kulturhistorisch bedeutsam. Hamsun wurde am 28. August 1859 hier getauft — er wuchs auf dem nahe gelegenen Hof Garmotræet in Lom auf, bevor seine Familie 1860 nach Hamarøy in Nordland zog. Später kehrte er als 14-Jähriger nach Lom zurück, wo er sich am 4. Oktober 1874 in der Lom Stavkirke konfirmieren ließ. Die beiden Stavkirchen von Lom und Garmo rahmen damit die ersten Lebensjahrzehnte Hamsuns.
„Skrap-Tron" Eklestuen — der Mann, der die Kirche rettete: Ohne Tron Eklestuen aus Vågå gäbe es keine Garmo Stavkirke auf dem Maihaugen. Eklestuen — bekannt als „Skrap-Tron" (Schrottron), ein Händler mit alten Gegenständen — kaufte 1882 den größten Teil des Stavwerks auf der Auktion und lagerte es fast 35 Jahre lang auf seinem Hof, in der Hoffnung, es eines Tages verkaufen zu können. Er versuchte mehrfach, es an Anders Sandvig zu verkaufen, der immer wieder ohne Geld war. Eklestuen starb 1916, knapp fünf Jahre bevor die Kirche auf dem Maihaugen wiedereröffnet wurde — ohne die Erfüllung seines Lebenswerkes zu erleben. Sein Porträt hängt heute in der Kirche.
Einzig original-Garmo: Taufstein
Kleberstein · 2. Hälfte 12. Jh. · im Chor · Hamsun-Taufe 1859
Altartafel
1695 · aus Lillehammer Kirke · Nattverd/Korsfestelse/Oppstandelse
Kanzel
Ca. 1738 · Peder Knudsen Kjørsvik · aus Hustad Kirke, Romsdal
Korbogen + Schiff „Ana"
Aus Hustad Kirke · Geschenk Nordiska Museet 1937
Armenbox
1668 · aus Fåberg Kirke · Stifter: Georg Reichwein
Knut Hamsun
Getauft 28.8.1859 · Nobelpreis Literatur 1920
Skrap-Tron Eklestuen
Retter der Materialien 1882 · Porträt in Kirche · gest. 1916
Original-Drachenhäupter
Kulturhistorisk Museum Oslo · Kopien am Gebäude
6 · Besonderheiten & Einzigartigkeiten

Was Garmo einzigartig macht

Die einzige der 28 Stabkirchen auf einem Freilichtmuseum — und eine freie Rekonstruktion. Garmo ist die einzige der 28 anerkannten norwegischen Stabkirchen, die sich heute auf einem Freilichtmuseum befindet. Sie ist gleichzeitig diejenige mit dem geringsten Quellenwert als Stabkirche: ein freier Wiederaufbau von 1921 mit unbekanntem Anteil originaler Hölzer, nicht mehr zuverlässig von Ergänzungen trennbar. Dass sie trotzdem als Stavkirke gezählt und geschützt wird, ist eine bewusste kulturpolitische Entscheidung.
Knut Hamsun — Nobelpreisträger, hier getauft. Der einzige Taufstein, der sicher aus der originalen Garmo Stavkirke stammt, stand am 28. August 1859 im Mittelpunkt der Taufe von Knut Hamsun — dem späteren Nobelpreisträger für Literatur (1920) und einer der einflussreichsten Schriftsteller des 20. Jahrhunderts. Dieser Kleberstein-Taufstein steht noch heute im Chor der rekonstruierten Kirche auf dem Maihaugen.
Skrap-Tron — 35 Jahre Lebenswerk für eine Kirchenrettung, die er nicht mehr erlebte. Tron Eklestuen, der „Schrottsammlier" aus Vågå, kaufte 1882 das Stavwerk auf der Auktion und lagerte es fast 35 Jahre, in der Hoffnung, es für die Nachwelt zu retten. Er starb 1916, ohne die Wiedererrichtung erlebt zu haben. Seine Geschichte gehört zu den bewegendsten Einzelschicksalen in der Geschichte des norwegischen Stabkirchenerhalts.
Die Olav-der-Heilige-Legende — Kirchstätte womöglich seit 1021. Kein anderer Stavkirchen-Standort in Norwegen ist durch eine schriftliche Quelle so direkt mit Olav dem Heiligen selbst verbunden wie Garmo. Ob die Legende auf historischer Tatsache beruht, ist offen — die Kirchstätte in Garmo ist bis heute archäologisch nicht untersucht. Die Ruinen sind sichtbar; niemand weiß, was darunter liegt.
Kein Schnitzwerk — und das aus gutem Grund. Im Gegensatz zu vielen anderen Stavkirchen hatte Garmo nach allen zeitgenössischen Beschreibungen keinerlei Schnitzdekor (Forsiringer). Das ist kein Zufall: Als Annexkirche — Filialkirche der großen Lom Stavkirke — wurde Garmo auf minimalem Niveau gehalten. Wer kunsthistorische Schnitzkunst sehen wollte, fuhr nach Lom. Garmo war Gebrauchs-Sakralraum, kein Repräsentationsbau.
Juwel in Sandvigs Lebenswerk — und sein Grabstein liegt dahinter. Anders Sandvig (1862–1950), Zahnarzt und Gründer des Maihaugen-Museums, betrachtete die Garmo Stavkirke als das Herzstück seines Lebenswerks. Er kaufte die Altartafel von 1695 als erstes Stück seiner späteren Museumssammlung — noch während sie in seinem Zahnarztwarteraum stand. Er ist hinter der Kirche begraben. Das macht die Garmo Stavkirke zu einem doppelten Denkmal: für die mittelalterliche Baukunst Gudbrandsdalens und für einen der bedeutendsten norwegischen Museumsschöpfer.
1 · Dating

Dating Unconfirmed ⚑ — No Dendrochronology Possible

Garmo Stave Church carries the reservation symbol ⚑ in our catalogue because no reliable date exists. The church was demolished in 1882 and its materials scattered; what was reconstructed at Maihaugen in 1921 is a free re-erection in which original and replacement timbers can no longer be reliably distinguished. Tree-ring analysis, even if carried out, would therefore yield little meaningful data. The stylistic assessment is: second half of the 12th century, possibly the early 13th.

Why ⚑ — and why no dendro date: When the church was demolished in 1882, its parts were sold at auction and scattered: some used for new buildings, some burned as firewood, some preserved by a local collector. When architect Heinrich Jürgensen re-erected the building in 1920–1921, substantial sections of original material were missing. New timber was added without all the substitutions being durably marked. Today the nave and chancel together contain ten staves of varying character, plus wall planks of differing types. Whether all are genuine Garmo originals is — in the assessment of Leif Anker (SNL) — an open scholarly problem. Tree-ring dating on this building would therefore be methodologically unreliable.
Stylistic dating clues: Bases and capitals on a number of staves show rounded, cup-shaped forms with simple bead moulding — a type characteristic of churches from around the mid-12th century onwards. Two staves in the east wall of the chancel, however, have tall cylindrical bases with hollow chamfer — a form borrowed from Gothic stone architecture, pointing to the 13th century or later. These staves are not mentioned in any pre-demolition description, raising the question of whether they may derive from another source.
The legend of 1021 and St Olav: An undated diploma written between 1202 and 1240 records that Torgeir Gamle of Garmo received fishing rights in Lake Tesse from St Olav during Olav's missionary journey through Lom and Vågå in 1021 — and that Torgeir subsequently converted and built a church on his farm. Two later inscriptions (of 1730 and 1785) give the construction date as 1130. How reliable this tradition is cannot be assessed. No surviving building elements suggest an 11th- or early-12th-century date.
Construction date
⚑ Unconfirmed · stylistic: 2nd half 12th c. or early 13th c.
Dating method
Stave base/capital stylistics · no dendro date possible
Traditional dates
Inscriptions of 1730 + 1785: "built 1130" — unverifiable
St Olav legend
Diploma 1202–1240: church built after Olav's visit 1021
First confirmed record
1665 · tax register
Original location
Garmo, between Lom and Vågå · Gudbrandsdalen · Innlandet
Demolished
1882 · materials sold at auction and scattered
Reconstruction
1920–1921 · architect Heinrich Jürgensen · Maihaugen
Reopened
30 July 1921 · De Sandvigske Samlinger, Maihaugen
Scholarly source value
⚑ Low as stave church · high as cultural history
2 · Predecessor Buildings

The Garmo Church Site — Possibly Reaching Back to 1021

At the original site in Garmo, Lom, the foundations of the old church site are still visible today. They have never been archaeologically investigated. How far the sacred use of this place extends back in time is therefore unknown.

The legend of Torgeir Gamle and St Olav: A diploma written between 1202 and 1240 records that St Olav, during his missionary journey through Lom and Vågå (1021), settled a dispute over fishing rights in Lake Tesse in favour of Torgeir Gamle of Garmo — whereupon Torgeir converted to Christianity and built a church on his farm. Whether this early church left any structural traces beneath or beside the later stave church is archaeologically unresolved. What is accepted as historical: the church site is ancient, and St Olav did travel through the Lom-Ottadalen region.
Garmo as an annex church: Garmo Stave Church was one of several subsidiary churches (annex churches) in the parish of Lom. The much larger Lom Stave Church always remained the principal church of the parish. Garmo served the local community between Lom and Vågå — which explains why by 1845 it was described as "very small, no bigger than an ordinary farmhouse" and without decoration: it had never been a prestige building.
Church site Garmo
Ruins in situ · never archaeologically investigated
Earliest recorded use
1021 (St Olav legend) · not archaeologically confirmed
Parish status
Annex church · principal church: Lom Stave Church
Description 1845
"Very small, like a farmhouse · no decoration"
3 · Architecture & Building Type

Type A / Ottadalen Type — Plain Village Stave Church, Extended to Cruciform

In its original form Garmo was a plain, single-nave stave church without carved decoration — typical of the smaller annex churches of Gudbrandsdalen. The building reconstructed at Maihaugen in 1921 represents the state of c. 1730: a cruciform church with nave and chancel in stave construction and three lower transept arms in log technique. Dragon heads over the gables, openwork ridge combs, and a pointed roof turret above the crossing give the building its present character.

The staves — a mixture of styles and periods: The nave and chancel today contain ten staves in all, differing in construction and style. Most show rounded cup-shaped bases with simple bead moulding, characteristic of the second half of the 12th century. Two staves in the east wall of the chancel have tall cylindrical bases with Gothic hollow chamfer — pointing to the 13th century or possibly an origin outside the Garmo church. Whether these are genuine Garmo originals is unresolved.
The 1921 reconstruction — a "free reconstruction": When architect Heinrich Jürgensen re-erected the building, considerable original material was missing. He worked from old photographs and illustrations (including a drawing of 1865), replaced missing timber, and did not reinstate the svalgang — the church had had one until 1690, when it was removed. Anders Sandvig himself acknowledged that the result was a free reconstruction, not an authentic restoration. The distinction between original and replacement timber is no longer reliably possible.
Dragon heads — copies and originals: The dragon heads on the gables that give the building its characteristic expression were assessed by Nicolay Nicolaysen in 1870 as not medieval — they are probably younger than the oldest stave elements. The original dragon heads recovered at the 1882 demolition are now in the Oldsaksamling (Kulturhistorisk Museum) in Oslo. The heads on the present building in Lillehammer are reconstructions.
Original type
Type A · single-nave · undecorated · annex church
Present type (1921)
Cruciform · nave+chancel in stave · 3 transept arms in log
Staves today
10 staves total · varying styles and periods
Transept arms added
1730 · three log arms · inspired by Oslo Cathedral
Roof turret
1690 · pointed spire over crossing · shingle clad
Roof cladding
Shingles (spon) · openwork ridge combs
Dragon heads (original)
Kulturhistorisk Museum Oslo (Oldsaksamlingen)
Dragon heads (Maihaugen)
Reconstructions · not medieval
Svalgang
Present until 1690 · then removed · not reconstructed
Reconstruction architect
Heinrich Jürgensen · 1920–1921
4 · Documented Changes

From Garmo to Lillehammer — A Church History in Three Acts

2nd half 12th c. ⚑
Construction of the stave church at Garmo
Plain single-nave stave church without carved decoration. Earthen floor. Probably with svalgang. Between Lom and Vågå, Gudbrandsdalen. Date uncertain — stylistically c. 2nd half 12th century. Two inscriptions from 1730 and 1785 give "1130", unverifiable.
1021 (legend)
St Olav tradition
According to a diploma of 1202–1240: Torgeir Gamle of Garmo receives fishing rights from St Olav during Olav's missionary journey, converts, and builds a church. Not archaeologically confirmed — but the Garmo church site has never been investigated.
1665
First confirmed record
The church appears in the tax register. By this point it has already stood for several centuries.
1675
Inspection: old and rotten
An inspection finds the church old and decayed and recommends building a new one. The congregation ignores this advice.
1690
Modifications: svalgang removed, new roof turret
The svalgang is removed. Chancel repaired and extended. West porch renewed. A new roof turret with pointed spire erected after the previous one reportedly blew down. Bells hung in the turret.
1730
Extension to cruciform church
Three log-built transept arms added to north, south, and east. Interior renovated. An inscription from this year reads "Kirke bygd 1130". Cruciform church design was fashionable in Gudbrandsdalen at this time, inspired by Oslo Cathedral.
1845
Contemporary account of a neglected church
Written source describes the church as "an old stave church that has lost its original form and received cross and tower additions. It is very small, no bigger than an ordinary farmhouse" and without carved decoration (Forsiringer).
1859
Knut Hamsun baptised
On 28 August 1859 the future Nobel laureate Knut Hamsun (1859–1952) is baptised in Garmo Stave Church. The soapstone font at which the baptism was performed still stands in the chancel of the reconstructed church at Maihaugen.
1879
New Garmo church consecrated
The new, larger Garmo kirke is completed. The old stave church becomes superfluous; its demolition is decided.
1882
Demolition and auction — materials scattered
The church is taken down. Building parts and furnishings sold at auction: some reused as building material, some burned as firewood. Dragon heads and font go to the Oldsaksamling in Kristiania. The bulk of the stave work is bought by Tron Eklestuen of Vågå — known as "Skrap-Tron" (Scrap-Tron), the collector and dealer.
1882–1921
Skrap-Tron preserves the stave work for 35 years
Tron Eklestuen stores the parts for almost 35 years under a pine tree on his farm, hoping one day to sell them. In 1909 Anders Sandvig (dentist, founder of Maihaugen) begins advertising for Garmo church parts. After years of financial difficulty, Sandvig receives a donation and acquires Eklestuen's hoard. Eklestuen dies in 1916 — without seeing the re-erection.
1920–1921
Reconstruction at Maihaugen
Architect Heinrich Jürgensen directs the re-erection using old photographs and illustrations. Missing timber is replaced. Sandvig acknowledges it is a free reconstruction, not an authentic restoration. On 30 July 1921 the church is reopened at Maihaugen in Lillehammer.
5 · Art-Historical Significance

Cultural-Historical Value — Despite Limited Authenticity as a Stave Church

Leif Anker (SNL) puts it succinctly: "Although the church has little source value as a stave church, it gives a picture of a 'typical' older village church, reinterpreted from various elements into a picturesque unity." That is precisely its value: not as a strict primary source document, but as a cultural-historical synthesis.

The only genuine Garmo piece: the Romanesque soapstone font: Almost all the furnishings come from other churches — with one significant exception: the soapstone baptismal font is the sole liturgical object that genuinely came from the Garmo church. It is dated to the second half of the 12th century and was probably carved in Gudbrandsdalen. It was in the church before the 1882 demolition, went to the Oldsaksamling in Kristiania, and is now back in the chancel of the reconstructed church at Maihaugen. At this font, on 28 August 1859, Knut Hamsun — later Nobel Laureate in Literature (1920) — was baptised.
The assembled furnishings — a gallery of Gudbrandsdalen church art: The altarpiece (1695) comes from the old Lillehammer church — it was the first object Anders Sandvig acquired after the 1882 demolition (he kept it in his dental waiting room beforehand). The pulpit (c. 1738) comes from Hustad church in Romsdal, Sandvig's home district, and is the work of folk-art master Peder Knudsen Kjørsvik. Together with the chancel arch and the ship model "Ana", it was a gift from Nordiska Museet in Stockholm in 1937. The chancel screen bearing King Frederik IV's royal monogram also comes from Hustad. A poor box of 1668 comes from Fåberg church (donor: Georg Reichwein). Funeral banners from the burial of Magnus Braun in 1749 hang behind the altarpiece.
Knut Hamsun and Garmo: The connection between the church and the Nobel laureate is culturally significant. Hamsun was baptised here on 28 August 1859 — he grew up on the nearby farm Garmotræet in Lom before his family moved to Hamarøy in Nordland in 1860. He later returned to Lom as a 14-year-old, and was confirmed in Lom Stave Church on 4 October 1874. The two stave churches of Lom and Garmo thus frame the first decades of Hamsun's life.
"Skrap-Tron" Eklestuen — the man who saved the church: Without Tron Eklestuen of Vågå there would be no Garmo Stave Church at Maihaugen. Eklestuen — known as "Skrap-Tron" (Scrap-Tron), a dealer in old objects — bought the bulk of the stave work at the 1882 auction and stored it for nearly 35 years on his farm, hoping to sell it one day. He made repeated attempts to sell to Anders Sandvig, who was always short of funds. Eklestuen died in 1916, just under five years before the church reopened at Maihaugen — without seeing the fulfilment of his life's work. His portrait hangs in the church today.
Only genuine Garmo piece: font
Soapstone · 2nd half 12th c. · in chancel · Hamsun baptism 1859
Altarpiece
1695 · from Lillehammer church · Last Supper/Crucifixion/Resurrection
Pulpit
c. 1738 · Peder Knudsen Kjørsvik · from Hustad church, Romsdal
Chancel arch + ship "Ana"
From Hustad church · gift Nordiska Museet 1937
Poor box
1668 · from Fåberg church · donor: Georg Reichwein
Knut Hamsun
Baptised 28.8.1859 · Nobel Prize Literature 1920
Skrap-Tron Eklestuen
Saved the timbers 1882 · portrait in church · died 1916
Original dragon heads
Kulturhistorisk Museum Oslo · copies on building
6 · Significance & Unique Features

What Makes Garmo Unique

The only one of the 28 stave churches on an open-air museum — and a free reconstruction. Garmo is the only one of the 28 recognised Norwegian stave churches located at an open-air museum. It is simultaneously the one with the lowest source value as a stave church: a free reconstruction of 1921 with an unknown proportion of original timbers, no longer separable from later additions. That it is nonetheless counted and protected as a stavkirke is a deliberate cultural-heritage decision.
Knut Hamsun — Nobel laureate, baptised here. The only font demonstrably from the original Garmo church stood at the centre of the baptism of Knut Hamsun on 28 August 1859 — the future Nobel Laureate in Literature (1920) and one of the most influential writers of the 20th century. This soapstone font still stands in the chancel of the reconstructed church at Maihaugen today.
Skrap-Tron — 35 years of a life's work for a rescue he never witnessed. Tron Eklestuen, the "scrap dealer" of Vågå, bought the stave work at the 1882 auction and stored it for nearly 35 years, hoping to save it for posterity. He died in 1916 without seeing the re-erection. His story is one of the most moving individual fates in the history of Norwegian stave church preservation.
The St Olav legend — a church site possibly dating to 1021. No other stave church site in Norway is linked by a written source so directly to St Olav himself as Garmo. Whether the legend reflects historical fact remains open — the Garmo church site has never been archaeologically investigated. The ruins are visible; nobody knows what lies beneath them.
No carved decoration — and for good reason. Unlike many other stave churches, Garmo had no carved ornament (Forsiringer) according to all contemporary descriptions. This is not accidental: as an annex church — a subsidiary of the great Lom Stave Church — Garmo was maintained at minimal standard. Anyone who wanted to see carved art went to Lom. Garmo was a functional sacred space, not a prestige building.
Jewel of Sandvig's life work — and his grave lies behind it. Anders Sandvig (1862–1950), dentist and founder of Maihaugen Museum, regarded Garmo Stave Church as the centrepiece of his life's work. He bought the 1695 altarpiece as the very first piece of what would become his museum collection — before it even had a home, keeping it in his dental waiting room. He is buried behind the church. This makes Garmo a double monument: to the medieval building craft of Gudbrandsdalen, and to one of Norway's greatest museum founders.
1 · Datering

Datering usikker ⚑ — ingen dendrokronologi mulig

Garmo stavkirke bærer forbehold-symbolet ⚑ i vår katalog fordi det ikke finnes noen pålitelig datering. Kirken ble revet i 1882 og materialene spredd; det som ble gjenreist på Maihaugen i 1921 er en fri rekonstruksjon der originalt og erstattet treverk ikke lenger kan skilles pålitelig fra hverandre. En dendrokronologisk analyse ville derfor, selv om den ble gjennomført, gi lite meningsfulle data. Den stilhistoriske vurderingen er: siste halvdel av 1100-tallet, muligens tidlig 1200-tall.

Hvorfor ⚑ — og hvorfor ingen dendrodatering: Da kirken ble revet i 1882, ble bygningsdelene solgt på auksjon og spredt for alle vinder: noe brukt til nye bygninger, noe brent som ved, noe bevart av en lokal oppkjøper. Da arkitekt Heinrich Jürgensen gjenreiste bygget i 1920–1921, manglet betydelige deler av det originale materialet. Nytt treverk ble tilføyd uten at alle tillegg ble varig merket som sådanne. I dag inneholder skip og kor til sammen ti staver av ulik utforming og ulike typer veggplanker. Hvorvidt alle er ekte Garmo-originaler er — i henhold til Leif Ankers vurdering (SNL) — et åpent faglig spørsmål. Dendrokronologi på denne bygningen ville derfor vært metodisk upålitelig.
Stilhistoriske dateringsantydninger: Baser og kapiteler på en del av stavene viser avrundede, begerformede former med enkel vulst — en type karakteristisk for kirker fra midten av 1100-tallet og utover. To staver i østveggeni koret har imidlertid høye, sylindriske baser med hulkil — en form hentet fra gotisk steinarkitektur, som peker mot 1200-tallet eller senere. Disse stavene er ikke omtalt i noen av beskrivelsene av kirken før rivingen, noe som reiser spørsmålet om de kan ha en annen opprinnelse.
Legenden om 1021 og Olav den hellige: Et udatert diplom skrevet mellom 1202 og 1240 beretter at Torgeir Gamle på Garmo fikk fiskerettigheter i Tesse av Olav den hellige på hans misjonsferd gjennom Lom og Vågå i 1021 — og at Torgeir deretter tok troen og lot bygge en kirke på gården. To senere innskrifter (fra 1730 og 1785) oppgir byggdato 1130. Hvor pålitelig denne tradisjonen er, kan ikke vurderes. Ingen bevarte bygningsdeler antyder en datering til 1000-tallet eller tidlig 1100-tall.
Byggeår
⚑ Usikker · stilist.: siste halvdel 1100-t. el. tidlig 1200-t.
Dateringsmetode
Stavbaser/kapiteler stilistisk · ingen dendrodato mulig
Overleverte datoer
Innskrifter 1730 + 1785: «bygd 1130» — ukontrollerbart
Olav-legenden
Diplom 1202–1240: kirke bygd etter møte med Olav 1021
Første sikre kilde
1665 · skatteregister
Opprinnelig beliggenhet
Garmo, mellom Lom og Vågå · Gudbrandsdalen · Innlandet
Revet
1882 · materialer solgt på auksjon og spredt
Rekonstruksjon
1920–1921 · arkitekt Heinrich Jürgensen · Maihaugen
Gjenåpnet
30. juli 1921 · De Sandvigske Samlinger, Maihaugen
Faglig kildeverdi
⚑ Lav som stavkirke · høy som kulturhistorie
2 · Forgjengerbygninger

Kirkested Garmo — muligens tilbake til 1021

På det opprinnelige stedet i Garmo, Lom, er grunnmurene av det gamle kirkestedet fremdeles synlige. De er aldri arkeologisk undersøkt. Hvor langt tilbake den sakrale bruken av dette stedet strekker seg, er derfor ukjent.

Legenden om Torgeir Gamle og Olav den hellige: Et diplom skrevet mellom 1202 og 1240 beretter at Olav den hellige, på sin misjonsferd gjennom Lom og Vågå (1021), avgjorde en tvist om fiskerettigheter i Tesse til fordel for Torgeir Gamle på Garmo — hvorpå Torgeir tok den kristne tro og lot bygge en kirke på gården. Om denne tidlige kirken har etterlatt seg strukturelle spor under eller ved siden av den senere stavkirken, er arkeologisk uavklart. Som historisk kjerne er dette akseptert: kirkestedet er gammelt, og Olav den hellige reiste faktisk gjennom Lom-Ottadalen-regionen.
Garmo som annekskirke: Garmo stavkirke var en av flere annexkirker (sognekirker) i Lom prestegjeld. Den langt større Lom stavkirke var alltid prestegjeldets hovedkirke. Garmo betjente lokalsamfunnet mellom Lom og Vågå — noe som forklarer hvorfor kirken i 1845 ble beskrevet som «svært liten, ikke større enn et vanlig bondehus» og uten utsmykning: den hadde aldri vært et representasjonsbygg.
Kirkested Garmo
Ruiner in situ · aldri arkeologisk undersøkt
Eldste dokumenterte bruk
1021 (Olav den hellige-legenden) · ikke arkeologisk bekreftet
Prestegjeldsstatus
Annexkirke · hovedkirke: Lom stavkirke
Beskrivelse 1845
«Svært liten, som et bondehus · ingen forsiringer»
3 · Arkitektur og bygningstype

Type A / Ottadalen-type — enkel bygdekirkje, utvidet til korskirke

I sin opprinnelige form var Garmo en enkel, treskipet stavkirke uten utskjæringer — typisk for de mindre annekskirkene i Gudbrandsdalen. Bygget som ble rekonstruert på Maihaugen i 1921 viser tilstanden ca. 1730: en korsformet kirke med skip og kor i stavverk og tre lavere korsarmer i laft. Dragehoder over gavlene, gjennombrutte mønekammer og et spist spir over krysset preger dagens utseende.

Stavene — en blanding av stiler og perioder: Skip og kor inneholder i dag til sammen ti staver som skiller seg fra hverandre i konstruksjon og stil. De fleste viser avrundede begerformede baser med enkel vulst, karakteristisk for siste halvdel av 1100-tallet. To staver i østveggeni koret har imidlertid høye sylindriske baser med gotisk hulkil — som peker mot 1200-tallet eller muligens en opprinnelse utenfor Garmo-kirken. Hvorvidt disse er ekte Garmo-originaler, er uavklart.
Rekonstruksjonen 1921 — en «fri rekonstruksjon»: Da arkitekt Heinrich Jürgensen gjenreiste bygget, manglet betydelige deler av det originale materialet. Han arbeidet etter gamle fotografier og illustrasjoner (deriblant en tegning fra 1865), erstattet manglende treverk og gjenreiste ikke svalgangen — kirken hadde hatt en frem til 1690, da den ble fjernet. Anders Sandvig selv innrømmet at resultatet var en fri rekonstruksjon, ikke en autentisk gjenoppbygging. Skillet mellom originalt og erstattet treverk er ikke lenger pålitelig mulig.
Dragehoder — kopier og originaler: Dragehodene på gavlene som gir bygget sitt karakteristiske utseende, ble av Nicolay Nicolaysen i 1870 vurdert som ikke-middelalderlige — de er trolig yngre enn de eldste stavkirkedelene. De originale dragehodene som ble berget ved rivingen i 1882, befinner seg i dag i Oldsaksamlingen (Kulturhistorisk museum) i Oslo. Hodene på dagens bygg i Lillehammer er rekonstruksjoner.
Opprinnelig type
Type A · treskipet · uten utskjæringer · annexkirke
Nåværende type (1921)
Korskirke · skip+kor i stav · 3 korsarmer i laft
Staver i dag
10 staver totalt · ulike stiler og perioder
Korsarmer tilføyd
1730 · tre laftede armer · inspirert av Oslo domkirke
Takrytter
1690 · spisst spir over krysset · sponkledd
Takdekning
Spon · mønekammer med gjennombrutt skurd
Dragehoder (originale)
Kulturhistorisk museum Oslo (Oldsaksamlingen)
Dragehoder (Maihaugen)
Rekonstruksjoner · ikke middelalderlige
Svalgang
Til stede frem til 1690 · fjernet · ikke gjenreist
Rekonstruksjonsarkitekt
Heinrich Jürgensen · 1920–1921
4 · Dokumenterte endringer

Fra Garmo til Lillehammer — en kirkehistorie i tre akter

Siste halvdel 1100-t. ⚑
Stavkirken reises i Garmo
Enkel, treskipet stavkirke uten utskjæringer. Leirgulv. Trolig med svalgang. Mellom Lom og Vågå, Gudbrandsdalen. Datering usikker — stilistisk ca. siste halvdel 1100-tallet. To innskrifter fra 1730 og 1785 oppgir «1130», ukontrollerbart.
1021 (legende)
Overlevering om Olav den hellige
Ifølge diplom fra 1202–1240: Torgeir Gamle på Garmo mottar fiskerettigheter fra Olav den hellige, tar troen og lar bygge en kirke. Ikke arkeologisk bekreftet — men kirkestedet i Garmo er heller aldri undersøkt.
1665
Første sikre kilde
Kirken nevnes i skatteregisteret. Den har da allerede stått i flere hundre år.
1675
Besiktigelse: gammel og råtten
En besiktigelse slår fast at kirken er gammel og råtten og anbefaler å bygge ny. Menigheten ignorerer rådet.
1690
Ombygging: svalgang fjernet, ny takrytter
Svalgangen fjernes. Koret repareres og forlenges. Vestporet fornyes. Ny takrytter med spist spir settes opp etter at den gamle skal ha blåst ned. Klokker henges i takrytteren.
1730
Utvidelse til korskirke
Tre laftede korsarmer tilføyes mot nord, sør og øst. Interiøret renoveres. En innskrift fra dette år lyder «Kirke bygd 1130». Korskirkeformen var populær i Gudbrandsdalen, inspirert av Oslo domkirke.
1845
Samtidskilde beskriver en forsømt kirke
Skriftlig kilde beskriver kirken som «en gammel Stavekirke (...) som har tabt sin oprindelige Form og faaet Tilsætninger af Kors og Taarn. Den er meget liten, ikke større end et almindeligt Bondehus» og uten forsiringer.
1859
Knut Hamsun døpt
Den 28. august 1859 blir den senere nobelprisvinneren Knut Hamsun (1859–1952) døpt i Garmo stavkirke. Klebersteinsfonten der dåpen ble forrettet, står i dag fremdeles i koret til den rekonstruerte kirken på Maihaugen.
1879
Ny Garmo kirke innviet
Den nye, større Garmo kirke ferdigstilles. Den gamle stavkirken blir overflødig — rivingen er vedtatt.
1882
Riving og auksjon — materialer spredt
Kirken rives. Bygningsdeler og inventar selges på auksjon: noe brukt som byggemateriale, noe brent som ved. Dragehoder og døpefont går til Oldsaksamlingen i Kristiania. Hoveddelen av stavverket kjøpes av Tron Eklestuen fra Vågå — kjent som «Skrap-Tron», samleren og oppkjøperen.
1882–1921
Skrap-Tron bevarer stavverket i 35 år
Tron Eklestuen lagrer delene i nesten 35 år under en furu på gården sin, i håp om en dag å selge dem. I 1909 begynner Anders Sandvig (tannlege og Maihaugen-grunnlegger) å annonsere etter Garmo-kirkens deler. Etter lang tids pengemangel får Sandvig et tilskudd og kjøper Eklestuens samling. Eklestuen dør i 1916 — uten å oppleve gjenreisningen.
1920–1921
Rekonstruksjon på Maihaugen
Arkitekt Heinrich Jürgensen leder gjenreisningen etter gamle fotografier og illustrasjoner. Manglende treverk erstattes. Sandvig innrømmer det er en fri rekonstruksjon, ikke en autentisk gjenoppbygging. Den 30. juli 1921 gjenåpnes kirken på Maihaugen i Lillehammer.
5 · Kunsthistorisk betydning

Kulturhistorisk verdi — til tross for begrenset autentisitet som stavkirke

Leif Anker (SNL) oppsummerer det presist: «Selv om kirken har liten kildeverdi som stavkirke, gir den et bilde av en 'typisk' eldre bygdekirke, gjendiktet med ulike elementer til en malerisk enhet.» Det er nettopp her verdien ligger: ikke som et strengt primærkildedokument, men som en kulturhistorisk syntese.

Det eneste ekte Garmo-stykket: den romanske klebersteinsfonten: Nesten alt inventaret stammer fra andre kirker — med ett viktig unntak: klebersteinsfonten er det eneste liturgiske objektet som med sikkerhet stammer fra den opprinnelige Garmo-kirken. Den dateres til siste halvdel av 1100-tallet og er trolig hugget i Gudbrandsdalen. Den var i kirken før rivingen i 1882, havnet i Oldsaksamlingen i Kristiania — og befinner seg i dag igjen i koret til den rekonstruerte kirken på Maihaugen. I denne fonten ble Knut Hamsun — senere nobelprisvinner i litteratur (1920) — døpt 28. august 1859.
Det sammensatte inventaret — en galleri av gudbrandsdalsk kirkekunst: Altertavlen (1695) stammer fra Lillehammer gamle kirke — det var det første stykket Anders Sandvig skaffet seg etter rivingen i 1882 (han hadde den stående i sitt tannlegeventeværelse inntil videre). Prekestolen (ca. 1738) kommer fra Hustad kirke i Romsdal, Sandvigs hjembygd, og er et verk av folkekunstmesteren Peder Knudsen Kjørsvik. Sammen med korbuen og skipsmodellen «Ana» var den en gave fra Nordiska Museet i Stockholm i 1937. Korskiltet med kong Frederik IVs monogram stammer også fra Hustad. En fattingbøsse fra 1668 kommer fra Fåberg kirke (giver: Georg Reichwein). Begravelsesbanere fra Magnus Brauns begravelse i 1749 henger bak altertavlen.
Knut Hamsun og Garmo: Forbindelsen mellom kirken og nobelprisvinneren er kulturhistorisk betydningsfull. Hamsun ble døpt her 28. august 1859 — han vokste opp på det nærliggende bruket Garmotræet i Lom før familien flyttet til Hamarøy i Nordland i 1860. Senere kom han tilbake til Lom som 14-åring, og ble konfirmert i Lom stavkirke 4. oktober 1874. De to stavkirkene i Lom og Garmo rammer dermed inn Hamsuns første levetiår.
«Skrap-Tron» Eklestuen — mannen som reddet kirken: Uten Tron Eklestuen fra Vågå ville det ikke finnes noen Garmo stavkirke på Maihaugen. Eklestuen — kjent som «Skrap-Tron», en handler med gamle gjenstander — kjøpte hoveddelen av stavverket på auksjonen i 1882 og lagret det i nesten 35 år på gården sin, i håp om å selge det en dag. Han forsøkte gjentatte ganger å selge til Anders Sandvig, som alltid var uten penger. Eklestuen døde i 1916, knappe fem år før kirken gjenåpnet på Maihaugen — uten å oppleve oppfyllelsen av sitt livsverks. Hans portrett henger i dag i kirken.
Eneste ekte Garmo-stykke: font
Kleberstein · siste halvdel 1100-t. · i koret · Hamsun-dåp 1859
Altertavle
1695 · fra Lillehammer kirke · Nattverd/Korsfestelse/Oppstandelse
Prekestol
Ca. 1738 · Peder Knudsen Kjørsvik · fra Hustad kirke, Romsdal
Korbue + skip «Ana»
Fra Hustad kirke · gave Nordiska Museet 1937
Fattingbøsse
1668 · fra Fåberg kirke · giver: Georg Reichwein
Knut Hamsun
Døpt 28.8.1859 · Nobelprisen i litteratur 1920
Skrap-Tron Eklestuen
Reddet materialene 1882 · portrett i kirken · død 1916
Originale dragehoder
Kulturhistorisk museum Oslo · kopier på bygget
6 · Særtrekk

Hva gjør Garmo enestående

Den eneste av de 28 stavkirkene på et friluftmuseum — og en fri rekonstruksjon. Garmo er den eneste av de 28 anerkjente norske stavkirkene som befinner seg på et friluftmuseum. Den er samtidig den med lavest kildeverdi som stavkirke: en fri gjenreisning fra 1921 med ukjent andel originalt treverk, ikke lenger mulig å skille fra tillegg. At den likevel telles og fredes som stavkirke, er en bevisst kulturpolitisk beslutning.
Knut Hamsun — nobelprisvinner, døpt her. Den eneste fonten som med sikkerhet stammer fra den opprinnelige Garmo-kirken stod i sentrum for dåpen av Knut Hamsun 28. august 1859 — den senere nobelprisvinneren i litteratur (1920) og en av 1900-tallets mest innflytelsesrike forfattere. Denne klebersteinsfonten står fremdeles i koret til den rekonstruerte kirken på Maihaugen.
Skrap-Tron — 35 år livsverks innsats for en redning han aldri opplevde. Tron Eklestuen, «skraphandleren» fra Vågå, kjøpte stavverket på auksjonen i 1882 og lagret det i nesten 35 år, i håp om å redde det for ettertiden. Han døde i 1916 uten å se gjenreisningen. Hans historie er en av de mest bevegelige enkeltskjebnene i historien om bevaring av norske stavkirker.
Olav den hellige-legenden — et kirkested muligens fra 1021. Intet annet stavkirkested i Norge er gjennom en skriftlig kilde så direkte knyttet til Olav den hellige selv som Garmo. Om legenden har historisk rot, er uavklart — kirkestedet i Garmo er aldri arkeologisk undersøkt. Ruinene er synlige; ingen vet hva som ligger under dem.
Ingen utskjæringer — og av god grunn. I motsetning til mange andre stavkirker hadde Garmo etter alle samtidskilder ingen utskjæringsdekor (forsiringer). Det er ikke tilfeldig: som annexkirke — filialkirke til den store Lom stavkirke — ble Garmo holdt på et minimumsnivå. Den som ville se utskjæringskunst, dro til Lom. Garmo var et nøkternt sakralt bruksrom, ikke et representasjonsbygg.
Juvel i Sandvigs livsverks — og hans gravstein ligger bak den. Anders Sandvig (1862–1950), tannlege og grunnlegger av Maihaugen-museet, betraktet Garmo stavkirke som hjørnestenen i sitt livsverks. Han kjøpte altertavlen fra 1695 som det aller første stykket i sin fremtidige museumssamling — mens den ennå stod i tannlegeventeværelset hans. Han er gravlagt bak kirken. Dette gjør Garmo til et dobbelt monument: for middelalderens bygningskunst i Gudbrandsdalen og for en av Norges fremste museumsgrunnleggere.